Jeg vil ikke besøke min mor. Min mor er på omsorgssenter. Hun er gammel.  Hun er dement. Det er kanskje like greit akkurat nå. For det blir en stund til vi besøker henne igjen. I alle fall må det bli slutt på at det klør i halsen min. Det er i oss. I blant oss og overalt. Corona viruset bremser for tiden verden. Min mor og hennes medbeboere på omsorgssenteret er alle i risikogruppen for dette lille viruset. Kommer det inn til dem kan noen dø før tiden. Kanskje min mor. Derfor besøker jeg henne ikke så lenge det klør i halsen. Eller så lenge noen hoster på bussen. Vi må alle gjør vårt til å hindre spredning av smitten. Vaksinen er ennå ikke klar og sykdommen er farlig for noen. Veldig farlig for noen få.

En rar bieffekt er at vi kanskje når våre klimamål raskere. 10.000 vis av fly settes på bakken. Reiser innstilles. Miljøaktivistene smiler mens de hoster. Vi får håpe vi står han av. Det sies jo at det må krig eller katastrofe til før vi endrer våre vaner. Kanskje vi reiser litt mindre når dette er over.

Det føles som om det overreageres over alt. Overdramatisering og galskap. Allikevel. Jeg tror det  er lurt å følge de råd som gis av helsepersonell. Journalistene gjør og jobben sin og hauser opp så godt de kan. Men innimellom alle store overskrifter finnes også mye god informasjon. Vask hendene ofte. Ikke nys i trynet på folk. Ta hensyn.

Og selv om kanskje Facebook og dets like er de eneste smittefrie møteplasser om dagen kan man aldri være helt sikker. Host i ermet selv om du er på SnapChat.