Jeg ble kvalm med en gang hun sa det; “jeg har kjøpt flybilletter til Nord. Om en uke skal vi opp til Brøstadbotn i Troms.”

Den uken følte jeg meg klein. Hadde mareritt i to netter og konstant uvel. Jeg hadde ikke flydd på 10 år.

Angst har jeg hatt i de 10 årene. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd av og til. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Vi fant ut av hvorfor jeg av og til fikk panikk og trodde jeg ville dø. Den utløsende hendelsen var knyttet til noe jeg opplevde om bord på et fly. Jeg fikk piller. Så gikk det ennå noen år hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Jeg ble hjemme når andre reiste.  Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.

Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og jeg gikk på kurs. Gruppeterapi. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. Jeg lærte at det som skulle hjelpe var å eksponere seg for det som framkalte panikkangsten. Jeg lærte at jeg skulle stå i angsten å la den komme samtidig som jeg hadde de rette tankene i hodet.

Det er over et år siden gruppeterapien var ferdig og nå skulle jeg stå i angsten. Ta den i mot og tenke riktig. Angsten fulgte meg helt til flyplassen og ut mot flyet.

Jeg hadde allerede vært klein i en uke. Jeg. Meg. Stå i det tenkte jeg. Gjør det riktige nå så går det topp tenkte jeg. Jeg tenkte de riktige tankene tror jeg. For jeg satte meg ned i flyet og kjente at angsten var der, men den var ikke så farlig lenger. Det gjorde meg ikke kald i hendene. Den gjorde meg ikke svimmel. Jeg ble ikke klam. Den bare var der. Jeg kjente den samtidig som jeg ikke unngikk den. Og så seg den vekk. Jeg satt på en plass jeg hadde unngått i 10 år. Jeg satt der.

Etter 2 og en halv time gikk jeg ut av flyet i Troms. Jeg var ikke utmattet av panikkangst. Jeg var klar for nye eventyr.

Og selv om jeg tenkte av og til på flyturen hjem igjen, så plaget ikke tanken meg lenger. Jeg visste jeg kom til å bli litt redd, men jeg visste også at jeg ville klare det.

I 10 år unngikk jeg angsten. Og når jeg først turte å møte den var den ikke farlig.

Skulle gått i terapi tidligere. Lengen skulle sendt meg dit istedenfor å gi meg piller.

Har du angst så få litt god terapi. Kurset jeg gikk på kan anbefales om du sliter med angst.

Jeg tror jeg er kvitt panikkangsten.