Takk! Vi smiler til hverandre. Hele Kristiansand går på tur om dagen. Har vel egentlig gjort det siden April. Nye stier blir til, gamle stier får nye liv og vante stier får firefelts-standard. Der jeg før tuslet alene, eller kanskje en eller annen gang støtte på en annen introvert gammel mann som meg , er det nå yrende liv. Det er så fint å møte folk i skogen. Unger i bæremeis og familier i lave sko. Noen ser ut som de er født under en stein. Andre ser ut som de er født av Norrøna. Noen kjører retro med bestefars grå sekk. Det er så bra. Av en eller annen grunn smiler vi til hverandre i skogen. Vi smiler når vi høflig passerer på en meters avstand. Vi nikker når vi ser noen komme. Vi liker å gå på tur der andre går på tur. Kanskje ikke så rart for de fleste stiene har jo blitt til fordi de leder til noe fint. En bekk, en topp, et vann, et stup, en heller eller andre gode opplevelser.

For av og til å dyrke min introverte sjel går jeg ut av stien og inn i skogen. Ganske ofte faktisk. Tyngre å gå, nye ting å se, stille. I sopptider som nå plukker jeg litt av skogens gull ,kantarellen, der den dukker opp. Men her en dag på min umålrettede kryss og tvers-tusling fant jeg skogens platina bak skogens konge. Et mektig gammelt eiketre sto og strakk sine armer mot himmelen. Og i dets skygge fant jeg en Blomkålsopp. En sjeldenhet og en kulinarisk opplevelse. Den kan bli over 10 kg tung men den jeg fant var kun et par kilo. Når den er tørket er det kanskje bare 150 gram igjen. Men smaken skal våre 3-stjerners. Og av helse-egenskaper kan en lese mer her; https://urbol.com/sparassis-crispa/

Hvor treet står og hvor jeg fant den får ingen vite. For disse soppene kan komme opp på samme sted år etter år. Så her vil jeg helst ikke møte noen.

Da går jeg heller en tur i Jegers, eller til Gråmannen, eller Møvigveden. Der er det alltid mange smil å finne. Og til alle dere som smiler, Takk, det varmer.