Dette var min himmel fra jeg var stor nok til å gå alene til byen. Jeg har tegnet siden jeg var liten. Det var det jeg kunne. Min far var ingeniør og kunstner. Min bror ble ingeniør. Jeg ble reklamemann. Jeg kunne ikke regne, min bror kunne ikke tegne. Den gang var Fargehuset i Dalandgården det stedet med best utvalg av tegneting. Pensler og blokker. Blyanter og farger. En god slump av ukepenger og siden hardt opptjente sommerjobbpenger (sjauer på Linjegods) ble byttet inn mot tegneutstyr på Fargehuset. Det var onkelen til en i klassen min som eide det så av og til kom vi inn i det aller helligste også; lageret. Gudd.
Jeg kunne gå der ganske lenge og lure på hvilken blåfarge jeg skulle kjøpe. Eller la fingrene stryke over papiroverflater. “Ækkededdesamme?” sa kompisen som utålmodig venta. Han hadde mest lyst til å gå inn i platesjappa innerst i Lillemarkens, ta på et par headset og høre på Thin Lizzy eller Deep Purple. Han kunne tegne han også men ville heller fylle hodet med lyder. Det rare er at i dag, 40 år senere, jobber begge vi to i grafisk bransje. Hver jul får jeg lov til å fylle domkirkens fasade med visuelle opplevelser. Og han er kunstner i tillegg til å dekorere biler.
Fargehuset er historie, og snart også Dalandgården og områda innaførr. Et nytt kvartal blir født. Gleder meg til å se hva det blir. Planene er i alle fall spektakulære.
! 