“Hva i all verden?” “Deja Vu?” Eller som en venn fra Mandal ville sagt; “Piskadausen!” Jeg gikk i egne tanker og tenkte på mine skavanker. Jeg har kommet i den alderen at i samtale med jevngamle er det mye dalende helse i valget av temaer. Knær, rygg, prostata og europrisbriller kontra briller fra Tvedt optikk blir grundig debattert.

Men i dag gikk jeg alene. På vei til jobb. Lyttende til lydbok fyker kilometrene av gårde. Skulle ønske kiloene gikk like fort.

Litt over halvveis til jobb, halvveis nede i Vollebakken var det noe som kom inn i sidesynet. Eller i det som er igjen av sidesynet. Akkurat som luggen sklir oppover og bakover sklir sidesynet fremover. Det begynte som en prikk som ristet litt. Lyden hørte jeg ikke. Det var kl. 08.17 og E18 var fortsatt full av morrabiler. Prikken langt der borte over husttaket lyste og blinket . Jeg fikk opp mobilen og starta å filme. Objektet jeg så kom mot meg, kanskje et par hundre meter over bakken, men dalende. Det så ut som det beveget seg veldig fort og stødig, så det var ingen fugl. Ikke noe fra biologiens verden da det er alt for ustabilt.

Det nærmet seg helt klart, det ble større og større. Det var akkurat som jeg hadde sett det før, og lyden kjente jeg igjen. Det drønnet der oppe i himmelen. Men . . . hodet er kanskje ikke som det en gang var. Jeg visste nå ganske sikkert at dette hadde jeg sett før. Allikevel klarte jeg ikke å plassere det. Det svevde forbi meg der oppe i full fart og borte var det igjen.

“Det er kanskje noe som tilhører gamle dager”, tenkte jeg, og gikk videre.