Jeg savner ikke syden

Jeg savner ikke syden. Men jeg savner mine venner. Jeg savner å bli dribla på søndagsfotballen. Jeg savner følelsen av å løpe vilt etter ballen i en liten gymsal med noen jeg kjenner. Snuble og svette og bli forbløffet over egne og andres uferdigheter. Har ikke sett dem på snart et år nå. Jeg savner dem. Jeg savner å sitte på en full buss uten å være redd. Jeg savner å sitte på en barkrakk på et utested. Tett sammen med gode kamerater og prate tull og vas i timevis. Skåle og skråle mindre enn en meter fra hverandre. Jeg savner å ikke ha lyst til å synke gjennom bakken når jeg nyser i butikken. Jeg savner smilet til hun i kassa på Meny. Jeg ser at øynene smiler, men resten er dekket av kategori 1 munnbind. Jeg savner å stå skulder ved skulder på en konsert og hoppe i takt med musikken. Jeg savner å kunne stikke innom uanmeldt. Jeg savner å kunne ringe på impuls og spørre; “Blir du med på tur?”,, uten å bli smittevurdert. Det er mye jeg savner.

Men jeg savner ikke syden. Kanskje jeg savner muligheten til restriksjonsfritt å reise dit. Men jeg savner ikke syden. En ting denne pandemien har lært meg er at større, lengre, høyere, dyrere, dypere, fortere ikke nødvendigvis er bedre. Jeg har sett at mange av de små tingene, de stillfarne opplevelsene kan være større enn de store. De korte turene kan sette dypere spor enn de lange. Jeg trenger ikke lenger sommer for å spille frisbee – golf.

Jeg savner mye, men jeg savner ikke syden.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s