Selvtillitsboost på en solskinnsdag. Forrige helg var lysere enn denne. Åpen himmel og knirkende snø. “Bli med på en runde golf?” spurte en god venn. “Ok”, svarte jeg, “du trenger å få opp selvtilliten skjønner jeg”. Han har introdusert meg til frisbee-golf. Denne underlige sporten hvor vi går en tur på 5-6 kilometer. Innimellom kaster vi ut noen brett i ulike farger. Målet er å treffe kurver som man så vidt ser i det fjerne. Men venn kan dette. Jeg kan det ikke. Men jeg ble med han. Hva er vel ikke venner for? Ved hvert utkastpunkt står det en plakat med hvor mange kast som er forventet. Som regel 3 eller 4. Min venn blir irritert om han ikke klarer det som står. Hos meg kan du gange med 2. Av og til 3. Jeg vil så gjerne kaste den jækla frisbeen hardt ut og rett frem. Jeg vil så gjerne at den skal seile av gårde i retning kurven der borte. Men det underlige er at mine frisbees lever sitt eget liv. De kan bare ikke fly i den retningen de er tiltenkt. Det krever mer finesse og øvelse enn jeg har inne. Men gudd for en fin tur. Jordene langs Otra kledd i sin fine hvite skrud. Blå himmel og myk snø. 8 kuldegrader og en god venn.

Og for han gikk det etter planen. Min venn fikk styrket sin selvtillit og jeg fikk svekket min. Han nådde ikke helt sitt ambisiøse kastemål, men han knuste meg.