“Er det nå jeg skal dø?”, tenker jeg, på vei rundt Svingervannet?. Hun gjennomførte det ikke. Heldigvis for meg kommer dette utsagnet først etter at hun kjenner på utmattelsens seige slør. Og heldigvis før jeg selv blir utmattet. Denne gangen kom det først etter ca.4,5 kilometer, og det er ny rekord. Hun har sagt; I kill you Tomm, til meg i ulike skoger rundt om kring Kristiansand. Men tidspunktet for utsagnet kommer lengre og lengre inn i turen. Det viser framskritt og bygging av både kondis og muskler.

Hun er fra Mexico City og ennå ikke helt utlært i vår norske særegenhet; nemlig TUR. Men hun nærmer seg.

Heldigvis har hun ennå ikke drept meg. Hun pleier å lysne til i sitt mørke morderiske sinn i det vi nærmer oss bilens myke seter som venter på parkeringsplassen.

I går gikk vi nesten 8 kilometer i opp og ned terreng i Vågsbygdskogen. Med meg var min Maya og vår Lucas. Han dro vi noe motstrebende løs fra et tastatur knytta opp mot FortNite. Han er flink i FortNite, men også flink til å gå tur, så han ble med. Litt kjeks og sjokolade og han lar seg lokke. Mannen til vår mexicanske venninne er fra Australia så han er vant til en walkabout.

Turen ble fin selv om skogen var noe ensformig. Men jo mer ensformig de store omgivelsene er dess gøyere er det å lete etter detaljene. De små undrene i skogen. Underveis passerte vi Brulihei. En underlig liten klump midt i skogen. Fineste sted på turen var nok Slåttehei (tror det heter det) . Bart fjell og vridde furutrær og utsikt helt til den stoppa.

Akkurat den utsikten fikk ikke vår mexicanske venn nyte. For akkurat her hadde hun mest lyst til å dytte meg utfor.