Jeg får min daglige dose natur. Hver kveld tusler jeg rundt en times tid i meningsfulle skoger med mine tomme tanker. Det er når jeg går slik alene, uten ansvar for andre, uten noe hensyn å ta at stillheten kommer. Selv om det blåser. Selv om det regner. Stillheten synker inn i hodet og jeg blir tankeløs. Bare meg og naturen. Jeg er ingen Monsen som utfordrer naturen. Ei heller har jeg behov for å bestige alle toppene som finnes. Naturen bare er. Den fyller rommet rundt den verden jeg tusler i. Den tar ikke hensyn til meg. Den tar ikke ansvar for meg. Den bare er der. Lever sitt eget liv. Jeg tror alt spiller sammen i naturen. På alle mulige finurlige måter. Tror alt henger sammen på et vis. Også meg og resten av oss.

I går møtte jeg en stolt rådyrbukk. Vi stod og så på hverandre en liten stund. Et fint møte. Da den skjønte at jeg verken hadde gevær, klør eller skarpe tenner tuslet den videre. Det gjorde jeg og.

Slik tusler jeg mellom lyng og kvist og stammer og stokker og er tankeløs.