Det er de små tingene som gleder. Jeg går ofte til jobb. I allefall halvveis. På min vandrende vei kommer det mennesker i mot. Gående og syklende. Jeg prøver å se på dem som kommer i møte. Og om de ser på meg så smiler jeg og kanskje et lite nikk. Det er de små smilene og nikkene jeg av og til får tilbake som gleder meg. Et bittelite møte. Et øyeblikks hei. Et ekte analogt smilefjes.

De fleste ser dessverre vekk, opp, bort, ut, inn eller ned. Akkurat som de ikke ser meg. Det er underlig, for jeg er jo der og jeg er både nyvasket og ikke så veldig stygg.

I dag gikk jeg forbi Strømme skole og ingen kom imot så jeg så ned. Og der var det. “Hei” stod det på asfalten. Hvem som har skrevet det vet jeg ikke men ordet klarte allikevel til å få meg til å smile og si hei tilbake.

Små øyeblikks “Hei” som gleder.