I går ringte jeg venner og takket for følget. Det er slutt nå. Alle mine vennskap er over. Ingen skal jeg se igjen. Jeg sa opp mitt abonnement på Netflix og har gitt alt jeg eier til noen som ikke trenger det. Mine broer er brent og mine albuer er svidd. Jeg gjorde meg klar på svaberget. Klar til å møte min skjebne og til å trekke mitt siste sukk. Lukke glemselens bok og aldri mer gå over bekken etter vann. Ei heller snuble i ei tue med et stort lass mens jeg møter meg selv i veggen. Det er over nå. Livet som jeg kjenner det. Tenkte jeg. Der ute var det til og med en seilbåt som seilte lukt inn i undergangen.

Først forsvinner Flekkerøya. Så forsvinner seilbåten. Så blir jeg slukt.

Slik satt jeg og fantaserte om denne fantastiske utsikten i går.

Er det rart jeg sliter.