Jeg så en Ål! Jippi. De fleste av mine venner vil heller se på Netflix enn se på en ål. Heldigvis ikke alle. Sammen med mine lavterskelkamerater er jeg mye ute. Ute i naturen. Og det er i seg selv en opplevelse. På Bragdøya en sen kveld lyste vi ned i vannet fra broa over til Langøya. Der stod det en sjø-ørret med nesa mot strømmen. Og litt bortenfor så vi den. En rugg av en ål. Den var av den digre sorten. Sikkert en hun, for de kan bli størst. Opptil en meter og opptil 20 år gamle. Ålen er i Norge på rødlista. Det vil si at det er en sårbar art. En stund var den utrydningstruet. Men et Europeisk samarbeid for å bevare denne arten har hjulpet. Nedgangen i bestanden har stoppet opp. Ålen fødes i sjøen, men mange finner så veien opp i elver og bekker og sjøer og vann.
Og så er det det fantastiske med Ålen. Gytevandringen til Sargassohavet. Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Om høsten, mens den fremdeles er seksuelt umoden, starter ålen gytevandringen. Den svømmer da rundt 6000 km for å nå tilbake til Sargassohavet, hvor den gyter, og så ender sitt liv.
Gytingen foregår på stort dyp i Sargassohavet. Langt borte med andre ord. Og der har sannsynligvis den ålen vi så vært.
Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblader, driver med strømmen. Under driften mot Europas kyst, som tar fra ett til tre år, endres larvene til de kjente glassålene.

Er ikke det fantastisk.