Så havnet jeg i skogen igjen. 5 raske menn gikk ni raske kilometer. Og om ikke mørket gjør at vi ikke ser noe . . . .. Tåka kom. Det hjalp ikke særlig på praten. Ble mye tåkeprat den siste biten. 14 000 lumen litt over pupillhøyde gjør at vi kunne ta tåka i nærsyn. Vanligvis står vi og ser utover heiene og later som vi ser at det er fint. Det gjorde vi ikke på onsdag. Da kunne vi nesten ikke se fjellet vi stod på. Vi forsøkte oss på Holmenkollen, Ridestien, Vaffelbua, Hanehei og Kalkheia. Fint var det – sa vi, men mente det ikke for vi hadde ikke peiling. Men det å gå slik i fotsporene til Blairwitch uten å frykte mørket er fint. Av og til høres vi ut som en flokk kalkuner i vårstemning. Av og til går vi stille som den natten vi er ute i.

Takk for en tåkete tur.