Når jeg parkerer ved den gamle sykepleierskolen på Eg for å gå tur sammen med lavterskelkameratene forventer jeg en tur i skogen. Men den gang ei, jeg så ikke helt det som lå foran meg i løypa. For akkurat som sykepleierskolen er helt borte havnet jeg og helt bort. Heldigvis ikke alene. Vår ledestjerne som kjenner hver liten stubbe i mils omkrets loset oss trygt inn i nattens mulm ved Baneheia og ut av dens mørke på andre siden. Natteskravlerne krysset Myra på Grim og gikk på fortau og trapper og veier jeg aldri har gått på før. Vi tok bakveiene og omveiene opp til Dueknipen. Vi mimret om den beryktede Kobberveien og Tinnheias ville gjenger og bratte bakker. Vi så de ubegrensede boligene på Bellevue og all staseligheten de besatt. Alle visste litt om noe og innsikten ble om mulig større en utsikten denne kvelden. Under en jernbane og langs en bekk og opp ei trapp og vi var igjen i Baneheias lune mørke. Med 0 grader i luften og varmt hjerte kjørte jeg hjemover med et lite smil om munnen.

Takk for turen.