Spor. Dine spor og mine spor. Jeg går av bussen et par kilometer før jobb. Jeg trenger litt bevegelse i kroppen og luft i lungene før jeg igjen setter meg ned. I går var det kommet ett hvitt dekke over Kristiansand. Syltynt og flyktig men det var der akkurat lenge nok til at sporene kom frem. Sporene etter mennesker på vei. De fleste i retning av byen. De fleste i voksen størrelse . Kvinner og menn. Lurer på hvem de er? Hvor de skal? Er de glade mens de går der eller er det kanskje noen som gruer seg til noe? Det er fint å ikke vite, for da kan jeg undre. Undre på hvem og hva og hvordan og hvorfor. Det er mye i verden som setter varige spor. Men slik var det ikke i dag. I dag vet jeg ingenting om sporene som snart forsvinner. Hadde jeg visst alt hadde jeg vært ferdig.