Fristerinden på Holmenkollen

Hun vet å få lange blikk. Hun vet å trekke til seg oppmerksomhet. Ikke bare for sin skjønnhet og godhet, men av og til for sin sushi. Maya hadde bursdag på søndag. Dagen da natt og dag er akkurat like lange. Vårjevndøgn. Og hun var vårjevnskjønn. Like fin hele dagen. Hun ville ha sushi til bursdagen sin så vi rulla og klemte ris og laks og melon og agurk og scampi og wasabi. Helt til sekken var full.

Sekken? Ja, – sekken. For hennes valg av bursdagslokale var av den luftige sorten; Holmenkollen på Jegersberg. Utendørsbursdag i en så klar og fin dag som bare hun kan trylle frem. Turen inn fra Fagerholt var fin og varm. Og vel opp sang vi alle på Liverpool sin sang; You Shall Never Walk Alone. For det var mye folk i tights i skogen i dag. Turtøy over alt med mennesker inni.

Vi satt oss ned mellom kleine pølsebål og skrinne matpakker. Og der dekket vi ut et stort sushibord med ingefær og tang og teryaki og soya.

Det ble stille blant turfolket på Holmenkollen. Det eneste vi hørte lyden av var svak surkling og svelging og suset av lange blikk. Det rumlet og skrek i tarmer der oppe.

Vi , de priviligerte, nøt en god bursdagsmiddag. God mat og godt selskap. Og snart var vi alene der oppe.

Misunnelsens uutholdelige magerumling hadde fått folk til å gå.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s