Vi gikk nok en gang gjennom bekken etter vann. En våt aften med snorkelblaud luft omsluttet denne vandrende gruppen trauste menn. Med hoftebrudd og ankelknekk som innsats la vi nok en gang i vei inn i mørket. Noen vil nok kalle oss en gjeng med lysende hoder, – og det stemmer jo rent sånn som en analog beskrivelse på alle av oss i de to timene vi gikk rundt i skogen i Jegers.

Løypelaget har merket godt og vedlikeholder stinettet på en eminent måte. Men akkurat vi trenger ikke følge med på skiltene.. Vi har Øystein. Han kan sine stier. Og godt er det, for saueflokken bak han skravler og tusler og har ikke peiling på hvor vi er. Av og til spør vi vår los og leder om ikke vi er like ved toppen, eller like ved det vannet, eller like ved der vi var i sted. Svaret er alltid ; “Nei. “

I går gikk vi inn i skogen og vasset der det en gang hadde vært stier. Bekkene er brusende fine i lys av noen tusen lyktelumens. Vi gikk inn mot dagsturhytta ved Kyrkjønn og tok en sti som gikk høyt opp i lia bak der skytebanene en gang fylte skogen med bly. Stien kalles Ridestien. Den er fint laget og stablet en gang i tiden. Men ingen av oss vet hvorfor den heter det den heter. Så er det noen der ute i den store verden som vet hvorfor, så finnes det en gruppe uvitende blaude menn som gjerne vil ha svaret.

Igjen. Takk for mørkets turer.