Vi er akkurat lange nok i vår familie. Vi rekker helt ned til gulvet alle sammen. Som oftest i alle fall. Ingen flyter av sted og blir tatt av vinden. Noen kan muligens bli tatt av vinen, men det er en annen historie. En av de letteste av oss var ikke helt sikker på at hun hadde bena på jorda her en dag. Usikker var hun, men rådvill var hun ikke. Hun sendte sine to største tær ut av sokken for lettere å kunne ta og føle på gulvet. De to små tentaklene strakk seg ut og berørte parketten. De følte seg frem, nesten som følehornene til en liten snegle. Til høyre og venstre, opp og ned. De traff noe spisst og trakk seg inn i sokken igjen. Men det tok ikke lang tid før de kom ut igjen. Forsiktig og nølende søkte de etter fast grunn.  Til slutt fant de ut at de stod støtt. Hun hadde bakkekontakt.

Vi hadde det alle sammen den dagen.