Foreldrene hans kjøpte hytta for lenge siden. Og siden har den vært slik. Ikke strøm. Ikke vann. Bare kos. Hytta ligger på Gautestad, 1 drøy times kjøretur fra Kristiansand. Og siden vi ikke har snø i Kristiansand har de fått dobbelt så mye der oppe. Det lå sikkert 1 meter hard snø i terrenget. Hytta har parkeringsplass ute ved veien og vi må bære litt og skli litt for å komme inn i varmen. Skjønt; varmen? Hytta var kald. Sofaen var kald. Teppene var kalde. Ovnen var kald. Alt var kaldt. Men vi fyrte fort opp og varmen skulle langsomt komme snikende, tror jeg. For vi kom ikke opp hit for å sitte i hytta. Det var sol og skyfritt og min eminente vert ville vise meg den største høna jeg noen gang kom til å få se. Så vi la av sted. Jeg på treige felleski. Han på bakglatte ski fra i fjor. Men tur er tur og vi føyk av gårde i sneglefart. Vi kom opp på Høna. En fin liten topp sånn ca 640 moh. Utsikten var lang. Det var hvite snøkledde heier langt langt innover.

I sekken min hadde jeg pølser og lomper og tilbehør. I sekken til Arild var verdens største sitteunderlag. “Vi skal ha det godt ved bålet” sa han. Inne i skogen fant vi en semilun krok og fyrte opp med nyknekt gammel furuved og never fra et hjelpsomt bjørketre.

Det var lenge siden jeg har hatt den gode bålfølelsen. Pølser, prat og bållukt i hjertet.

Tilbake i hytta hadde lunken begynt å komme og når mørket senket seg var det stearinlysene som lyste opp hytta. Ingen lamper, ingen radio, ingen TV, bare kos. Yatzy terningene fikk kjørt seg denne kvelden og et godt vennskap varmet like mye som ovnen.

Etter frokost neste dag gjorde vi et tungt valg. Eller valget var lett. Resultatet var tungt. Himmelsyna ble målet for turen. Et fint utsiktspunkt som jeg har vært oppe på for 30 år siden en gang. Turen opp har jeg tydeligvis fortrengt siden den gang. For løypa går ganske flatt innover helt til du står ved foten til Himmelsyna og et skilt forteller at det er bare 1,5 km igjen til topps. Men de 1,5 km går omtrent rett opp. Det var bratt og glatt og hardt og svett. Men vi kom opp og vi nøt toppen.

Heldigvis fortalte en hyggelig dame der oppe oss at vi burde ta den lengste løypa hjemover. Den var ikke så stupbratt og de første 2-3 km kan du nesten bare renne.

Vi fulgte rådet og fikk oss en fin rundtur. Tilbake i hytta dukket nymotens ting opp. Et aggregat.

Det var til støvsugeren.

Takk for turen.