Sommeren 2023: Litt bading, litt hutring.

Det er noe godt og trygt med hverdagen. Rutinene som sitter i ryggmargen er tilbake. Det er flere på bussen. Det er fullt på parkeringsplassen. Cruiseturistene blir færre. Ferien er over. Gjestene har reist. Bryggemiddager er svelgt. Sommeren 2023 blir neppe kalt en smeigesommer. Værgudene så nordover i år. Kanskje de fortjente det der oppe, mer enn oss. Sommeren har liksom bare glidd forbi i år. Den har hatt litt av alt. Litt varmt og litt kaldt. Litt stille og mye vind. Litt, huset fult av gjester, litt helt alene. Litt mestring på frisbee-banen, men mest fortvilelse. Litt bading, litt hutring. Min utenlandsferie i år bestod av 1 time i Danmark og oppdagelsen av at skal man opp og ned på dagen må man handle alt av taxfree varer på nedturen. Så med tanke på det kom jo den største nedturen på oppturen da jeg ikke fikk handlet noen ting.

Ferien er over og vi kan glede oss over hverdagen. Rent bortsett fra det er jo livet en ferie

Hulevandrerne

“Kan du passe seksåringen min i dag?” Spørsmålet kom fra min niese som er på besøk fra Amerika.

“Ehhhhhhhh”, sa jeg. “Takk” sa hun og hentet genser og sko til lille Anton. Og hva skulle jeg finne på med denne lille urbane karen. Jeg er jo en skogens tulling og kjenner stier og steiner og bekker og pytter ganske godt. “Vi går til skogs foreslo jeg. Jeg vet om noen huler vi kan gå til.” Anton nikket og ble med. Han sier ikke så mye den lille gutten, men han ville bli med og se på hulene. Da dagen var omme hadde vi vært inne i to av Ole Høilands hjemmesteder. Inne i to gruver og krabbet gjennom en liten steintunnell i Baneheia. Gutten var fornøyd. Uredd gikk han inn i hulene med hodelykt i panna. Uredd satt han og studerte de digre edderkoppene som passet på sine egg med alle sine edderkopp barn. Og vi fant blåbær i skogen og klatret på fjellet og den lille karen pratet mer og mer. Om hva vi så og hva vi gjorde. Og jeg fortalte om Ole Høiland som en gang gjemte stjålet gods i hulene vi besøkte.

Vi hadde en fin tur på Timenes, i Jegersberg og i Baneheia.

Utvandrerne

Jeg leser mye om utvandring om dagen. Holder på med en historie fra Lista hvor lassevis dro over dammen tidlig i dette århundret og drøssevis kom hjem igjen. Da med kjøleskap, komfyr og vaskemaskin i bagasjen. Det var stort marked for 10voltsomformere på Lista den gangen. Og ungene der var de første i Norge som kunne kose seg med Blueberry Muffins. I slekta vår var det og utvandrere og de siste på den lista er niese med familie. For et par år siden utvandret de til eventyret i Amerika. De tok Amerikaflyet over til Baltimore for å søke lykken og finne bosettingsmuligheter. Og der i utkanten av byen har de funnet sin plass og søker innpass i lokale skikker og tradisjoner. Men i sommer ble hjemlengselen for stor og den lille familien tok Amerikaflyet tilbake til gamlelandet for å besøke slekt. I et par uker nå har de gledet våre liv med sin tilstedeværelse. Men sommeren er kort og høsten nærmer seg.

De vender snart kursen tilbake til United States of America og sin egen hverdag der.

Alltid fint med besøk. En av fordelene med å bo på Sørlandet.

Vi ble sittende en stund

“Jeg skal ikke flytte”, roper jeg ut. Jeg har sagt det til denne eska flere ganger. Men den vil ikke høre. Den sitter der bare med sitt tristoverraska blikk og gapende munn. Den tror vi skal flytte ut av vårt gode hus og skinn.

“Men det skal vi altså ikke” har jeg sagt. “Lukk igjen munnen din og hjelp til” sier jeg til eska og tvangsforer den med eiendeler vi pakker vekk før sommergjestene kommer. Den eska endrer ikke holdning selv om den blir like full som en turist på Ibiza. Den sitter der og ser ulykkelig ut.

“Klapp igjen” sier jeg strengt.

Ingen reaksjon så jeg gjorde det selv.

Blaud i haue

Når en våkner litt brått og tusler i ørska ut døra uten at netthinna er skrudd på kan en få rare tanker i hodet. Ressonementsdelen av hjernen har ei treig linje opp til matematikkhypofysen og dens tilliggende egenskaper slik at virkelighetsoppfatningen forstyrres. Min første tanke i lillehjernen var at “Brygga Synker”. Vannet stod nesten opp til bryggekanten der hvor det vanligvis er 60 – 70 cm med klaring. Da er selvfølgelig eneste tilslørte forklaring at vannet ikke har steget men at brygga synker.

Etter to gjesp og et stort innhalerende oksygeninntak klarnet haue såpass at jeg kunne innrømme at mitt eget førsteinntrykk var av det mistokende slaget.

“Høyvann” tenkte jeg og satte over kaffen.

Jeg jobbet helt til ferien tok slutt

Mens venner og ukjente deler sine ferieminner og viser frem hvor de drikker sine drinker og soler sine tær på alle de sosiale kanaler som finnes sitter jeg her og ser på min ferie. Jeg jobbet helt til ferien tok slutt.

Fly fishing – det tok helt av.

Det er mange flygende skapninger utenfor svabergene på hytta. Vi legger ut litt mad te fiskemågane. De kommer i hopetall og har sirkus utenfor hytta. Av og til kommer det nye gjester. Som ei kråke blandt måkene. Eller ei hettemåge eller ei diger sildemåge. Men gudd, her i går landa det en nyskapning på fjorden utenfor hytteglasset. Det brumma og surra, men når det så at det kun var brødbiter på berget tok det helt av igjen og forsvant i horisonten.

Ta turen til Nordstranda

Veggen presenterer mange av Lista sine muligheter. Fisking, dykking, surfing, fugletitting og mye mer.

Fiskesuppe med nogo attåt. En smått spektakulær restaurant er i emning. På Nordstranda, mellom Farsund og Vanse ligger den. Omgitt av vakker natur og gammel historie. Stedet er totalrenovert og blitt til et moderne stykke turistmål. I Restauranten skal 10 projektorer monteres og sammen skal de fortelle historier til de besøkende. De to første er på plass og på en vegg hvor det en gang ble malt et kart over Farsunds skjærgård er første akt klar for å oppleves.

3D mapping på Nordstranda.

Ta turen dit, nyt en deilig lokal fiskesuppe, eller smørbrød i ypperste klasse og opplev litt magi. Vi i Bigwig er beæret over et slikt oppdrag. Historiefortelling på en helt ny måte. Sammen med en visjonær eier og et team av lokale kunnskapsrike fagfolk er vi i ferd med å lage en attraksjon. Et bortgjemt sted skal om litt inneholde litt trolldom. Veggen på Nordstranda er første steg mot en totalopplevelse som vil bli husket av de besøkende. Både øyne, ører, nese og gane, samt sjela, skal bli servert noe nytt.

Neste steg er å få bordene til å leve.

Far away, far out, Farsund

En herlig jobb jeg har tar meg til nye steder. Farsund har jeg nesten ikke vært i tidligere. I det siste har jeg vært bortover flere ganger. En fremoverlent kunde har gitt oss et overveldende oppdrag.

Det gjør at jeg har hatt gleden av å prate med mange på Lista. Samle historier og oppdage ny plasser, i alle fall for meg. Jeg blir møtt med smil og åpenhet av alle jeg prater med. Og alle har noe spennende å fortelle. Som da Olav den Hellige rømte fra trollene og hesten satte spor i fjellet.

Framvaren

Eller når Håkon Magnus fikk vørterbrød til frokost. En kjentmann tok meg inn i skogen og viste meg hvor vikingene møttes for over 1000 år siden. Farsund er en fin by med en rik historie. Mye av den knyttet til hav og skipsfart. Men hele Lista er full av gammel og ny historie og vakker og frodig natur. Jeg er “søkkførspelt” som de sier i nord. Jeg skal snart på nye oppdagerferder der borte. Se mer av sauer, sand og smil.

Bautaer langs Åptaveien

Gleder meg.

Inngangsdør i et av Farsunds små krypinn.

Nå har naturen skikkelig rota det til

I et anfall av ubesluttsomhet bestemte vi oss for å rydde litt foran hytta. Der som et svært skint jordsmonn har vært bosted for alle røttene til trærne som klamrer seg fast ved svaberget.

Vi anlegger en liten terrasse her slik at vi kan sette ned et bord eller en stol og være sikre på at alle fire bena treffer bakken synkront. For på flaten utenfor hytta har det aldri vært flatt, bare nesten. Og vår krig mot ospa har vart i en årrekke. Ospa som stod der finnes ikke lenger, men røttene til den gamle stammen er der fortsatt. De lever i høyeste grad videre. På sitt snikende vis sender de opp små stilksnorkler opp i luften for å ordne seg litt klorofyll. Dette har de holdt på med lenge og røttene har rotta seg skikkelig sammen til en formidabel motstander.

Jeg ante hva som befant seg under overflaten. Under alt det wannebe-gresset som kamuflerte det som befant seg der nede.

Gudd. Jeg satte i gang. Været far fint og veldig varmt. Heldigvis blåste det godt, så den knusktørre jorda som var mellom alle røttene (10 % jord 123% røtter) befant seg etter hvert i turbulensen rundt meg, og siden på meg da den klistret seg fast på min svette store kropp.

Etter 5 timers arbeid var 2 små kvadratmeter rensket for røtter.

Har bare 12 kvadratmeter igjen.

Tror kanskje jeg skal bruke maske videre.