En kar jeg jobber med for tiden sa jeg måtte ta turen til kunstsilo før det var for sent. Han jobber med tekniske installasjoner med lyd, lys og bilde. Han sa de skiftet utstilling snart. Jeg sa jeg hadde vært der like etter åpningen og skjønte ingenting. Absolutt ingenting. Samtidskunst gir meg hodepine.

“Det er ikke slik nå. GÅ! Jeg tror du vil like det. Installasjoner med lyd fasinerer sier han. Og gå tidlig mens det ikke er andre der. Du vil ikke angre.”

OK. Jeg gikk dit på lørdag. Like etter åpningstid. Med meg et barnebarn som liker lyd og er musikalsk så det holder, og med meg et barnebarn som har et eget øye for farger og former. 200 kr. for meg. Gratis for dem.

Og med lave skuldre og lave forventninger gikk jeg inn i denne fordums kornsiloen. Det første vi så var utsikten fra toppen. Den er fin. Så gikk vi ned noen trapper. I en etasje satt det ei hyggelig dame og pekte inn i ei mørk gang. Vi visste ikke hva vi gikk til, men vi følge vibrasjonene. Inn i et mørkt rom med høytalere langs alle vegger og metervis med lysskjermer. Også de på alle vegger.

Vi ble der lenge. Følelsen denne islandske kunstneren hadde klart å dytte inn i dette rommet var magisk. Lyd og lys og vibrasjoner. Og siden vi nesten hele tiden var alene kunne vandre rundt, ligge ned, lukke øynene og bare føle.

Men vi måtte bryte opp. Parkeringa gikk ut om 45 minutter. Langs fargerike former og malerier som satte smil på tilskuerne. Videre kom vi til Draumkvedet, et 50 meter langt broderi som forteller om han fyren som sov i 13 døgn og som drømte om himmelen og helvete og fortalte om det til presten sin. Fasinerende å dedikert en kunstner kan bli. Ufattelig arbeid lagt ned i det kunstverket.

Til slutt nådde vi S-lab. Første gang jeg var der var det et levende maleri på veggene som skuffet mer enn det gledet. Denne gangen stod det et orkester der inne. En høytaler for hvert instrument. Og tipset om å gå tidlig passet her. Vi gikk uforstyrret fra høytaler til høytaler og lyttet til lydene fra ulike instrumenter. Vi stod der dirigenten skulle ha stått og nøt klangen. Eneste forstyrrende element var filmen som gikk på bakveggen. En underlig film av noen som har spist et eller annet og hoppet fra svaberg til svaberg. Opplevelsen var stor. De få andre som kom inn mens vi var der kom inn, satt et halvt minutt på en benk langs veggen og gikk ut igjen. Opplevelsen deres kan ikke ha vært noe særlig. Men vår var stor. Vi var lenge der og.

Til slutt måtte vi gå. En softis på fiskebrygga sendte ut sine lokketoner.

Jeg benyttet sjansen og stilte ut et ball-portrett i den nye kunstsiloens mingleområde. Første gang jeg stiller ut i et museum av dette kaliber. Det er Tomm 61 år som pryder veggen sammen med tegninger av alle barnebarna til hele byen. Vi besøkte det forjettede land i går. 3barnebarn, min kone og meg. Byens nye stolthet – Kunstsilo.

Jeg synes bygget var finere enn kunsten. Tror min smak ikke er helt lik smaken til sjefen for oljefondet. Men slik er det.

Bygget var spektakulært. Stabburet var gøy å se. Og den forsinkede videoen på den lille skjermen var moro. Jeg var der med tre barnebarn og av all kunsten var den lille skjermen det de husker mest. Og et foto fra selve siloen. Litt sol som treffer litt betong som speiler seg i vann. Der stod vi en stund.

Og som en bonus fikk vi kor-konsert. Området ble omgjort til en vakker kor-silo.

En assosiasjon er en forestilling om andre inntrykk, påvirket av et sanseinntrykk, eller forestillingen om det. Og det er jeg flink til. Å assosiere. Det har vært mitt levebrød i mange år gjennom jobb i kreative miljøer mot spennende kunder og produkter. Inne i hodet dannes det bilder og tanker basert på et firmas kvaliteter eller visjoner eller produkter. Disse tankene materialiseres ofte på trykk eller film eller andre flater. Det er et fantastisk privilegium å ha en slik jobb. Kunne få betalt for ideer og tanker. Jeg er heldig.

Men av og til skulle jeg ønske at de ikke kom. Assosiasjonene. For noen ganger setter en assosiasjon seg fast. Slik at hver gang jeg ser tingen tenker jeg på assosiasjonen.

Av og til bra og av og til ikke så bra.

Er det ikke litt rart at en må si at et bilde av en person er retusjert når produktet de skal selge er ment til å retusjere en person. Ved riktig bruk er jo kosmetiske produkter nettopp produsert med det for øye. Å retusjere. Og her heter jo produktet Volume Million Lashes. Og hvem vil vel ha det? Ikke jeg, men . . . .. . . Av og til ser jeg unge damer med long lashes. Faktisk så lange at det ser ut som de har to kattebørster hengende fast i øyelokket. Men dem om det. Jeg er muligens ikke den rette til å kommentere mote og design-trender. En tilårskommen mann som tar seg best ut i sterkt motlys eller stummende mørke. På bildene av meg står det; Redusert Person – Ikke reklame.

Jeg synes de er ganske så tøffe. Statuene ved bensinstasjonen langs E18 ved Lillesand. Godt de ikke lever. Skjønt hva de gjør nattestid er uklart. De er et sammensveisa stykke kunst. Med antydninger av overnaturlige vesener og referanser til gamle actionfilmer vokter de over innkjørselen til YX-stasjonen. Fantastisk satt sammen av tannhjul, mopedkjettinger, hylser, plater, sagblad og dingser. De er verdt et stopp bare de. Så jeg gikk inn på stasjonen, sa at jeg ville gjerne ha en kaffekopp og nøt den sammen med en edderkopp av jern.

Prøvde å finne ut litt mer om hva og hvem og hvorfor, men fant det ikke. Kanskje noen vet mer enn meg.