Tilfeldig vakker? Nei, jeg snakker ikke om meg selv. Jeg snakker om iskunstens ufortreffelighet. Jeg satt fra meg et knytte kvister i ei sinkbøtte på utsiden av huset. Det var i starten av desember. Så kom regnet som regnet og regnet helt til jul og nyttår og til bøtta var full. Så kom januar med kulda og bunnfryste bøtta. Så kom øynene som ser. Jeg måtte bare se. Jeg tinte vekk bøtta og satte lys under isklumpen med grener oppi. Et aldri så lite vakkert kunstverk pryder nå vårt inngangsparti.

Så tilfeldig, så solid, så flyktig, så vakkert.