Vi har et fortrinn vi menn, i forhold til dere, det motsatte kjønn. En evne til bejær og betingelsesløs kjærlighet uten å legge følelser i det. Vi kan oppleve en fantastisk tilfredsstillelse i øyeblikket uten å tenke på det etterpå.   Det er den enkle ufortynnede gleden du kan se i en hvalp som hopper etter en ball. Det er den samme lykkerusen som barnebarna får akkurat når påskeegget oppdages.  Det er evnen til å forsvinne inn i en barnslig glede uten forbehold. Det er evnen til å bli opprømt av en kompressor og en boremaskin. Sitrende spenning med å rigge på plass utstyret. Sitrende spenning like før første hull. Skjærtorsdag boret jeg i fjell. Hviledagen ble ikke holdt hellig, og i tillegg til å sette meg selv i et dårlig lys hos det lokale presteskapet,  slet jeg meg lykkelig i hjel med blytung maskin, tunge bor, hardt fjell og 25 kgs vekt som skulle på og av boremaskinen. Men gudd å gøy. 4 timer uten å tenke. Bare borre. 4 timers mannemann følelse. Gleden av å sette på lufttrykket for så å dundre i vei. Ett hull. To hull. Tre hull. Mange hull. 4 timers tomme tanker uten kontroll over omgivelsene. Det er deilig å være mann. Hva jeg skal med hullene vet jeg ikke, men det er heller ikke viktig.

“This is Your captain speaking”. Piloten Lucas tar ansvar. I selvbygd boingSAS-fly letter han fra, og lander på, vår nye terasse. Trygg bak spakene informerer han sin eneste passasjer, som tilfeldigvis er hans søster,  om flyturens gang. “Landingshjul inn”, roper han klart. “Knappen ut!. PFFFFFT. Flappsen opp, nei ned. MMMMMMMMMMMMKPUUUUU . Jeg ser flyplassen der borte. GGGGGVVZZZZZZ VZZZZZZZZSSSSSCCCCHHHOOOOOOUUUUVVVVVV”. Og landingen gikk fint. Knirkefritt på ny terasse. Selv med landingshjulene inne. Han vekker passasjeren som har sovnet under teppet bak der. De er endelig fremme. Det var jo tross alt en lang flytur.  Kaptein Lucas sørget for at passasjerlillesøster fikk se prinsessefilmer underveis. Helt til hun sovnet.  “Fløy dere helt til Thailand?” spurte jeg. “Over alle fjellene?”,-  fortsatte jeg. “Hvor høyt fløy du da?”.

“54 meter over bakken”, kom det kontant fra pilot Lucas.

 

Tusen bilder sier mer enn ett ord,- eller,- et bilde sier mer enn dustete ord heter det. Og bildet over sier mye. Enkle, tafatte, selfie, dustete Tomm er en sammensatt person han også viser det seg. Jeg lagde et bilde av meg selv. Et selvbilde. Bildet lagde jeg av bilder. Og slik ble jeg til. Ett bilde av tusen bilder.  Og det er jo slik vi er, vi alle sammen. Bilder på bilder på bilder. Bildet jeg lagde av meg selv fortalte plutselig mye og ,- trist men sant,- jeg har sittet og sett på meg selv ganske lenge nå. Det er ganske fint.

Som verveekstragave i en eller annen abonnementspålagt bokfadderklubb kom det en skritt-teller til huset. Ah! Hvilken utsøkt presang. En skritt-teller. Et lite teknologisk høyverdig produkt i slik dårlig kvalitet at det sannsynligvis ble gitt til bokklubben av et eller annet skritt-teller overskuddslager. En skritt-teller. Et øyeblikk steg håpet hos en forsoffen eldre herre med skitne tanker. Er det virkelig,- tenkte jeg. Men – Nei. Mine fantasier stilnet. En skritt-teller er ikke det jeg håpte det var. Nei, nei. Feil igjen. En skritt-teller teller antall steg fra A til B. Hvor mange steg et det fra soverommet til kaffetrakteren. 7. Det er syv steg dit. Tilbake er det også syv. Til sofaen fra kaffetrakteren er det fire. Jepp. Gudd å interessant. Dette var noe jeg ikke trengte, så jeg gav det lille apparatet bort. Til en seksåring. Jeg forklarte prinsippet og festet den på han. Siden har han ikke stått stille. Etter diverse spurtetapper i hele husets lengde stakk han ut. Men det hender han stikker hodet inn døra igjen og sier,- “Tretten”, for så å forsvinne igjen. Vi ser skyggen hans passere utenfor. “Nitten!” hører vi han juble i det han bykser over katten og forserer husets langside i et forrykende tempo.

“Ni!” hører vi i det fjerne.

 

 

 

Som verveekstragave i en eller annen abonnementspålagt bokfadderklubb kom det en skritt-teller til huset. Ah! Hvilken utsøkt presang. En skritt-teller. Et lite teknologisk høyverdig produkt i slik dårlig kvalitet at det sannsynligvis ble gitt til bokklubben av et eller annet skritt-teller overskuddslager. En skritt-teller. Et øyeblikk steg håpet hos en forsoffen eldre herre med skitne tanker. Er det virkelig,- tenkte jeg. Men – Nei. Mine fantasier stilnet. En skritt-teller er ikke det jeg håpte det var. Nei, nei. Feil igjen. En skritt-teller teller antall steg fra A til B. Hvor mange steg et det fra soverommet til kaffetrakteren. 7. Det er syv steg dit. Tilbake er det også syv. Til sofaen fra kaffetrakteren er det fire. Jepp. Gudd å interessant. Dette var noe jeg ikke trengte, så jeg gav det lille apparatet bort. Til en seksåring. Jeg forklarte prinsippet og festet den på han. Siden har han ikke stått stille. Etter diverse spurtetapper i hele husets lengde stakk han ut. Men det hender han stikker hodet inn døra igjen og sier,- “Tretten”, for så å forsvinne igjen. Vi ser skyggen hans passere utenfor. “Nitten!” hører vi han juble i det han bykser over katten og forserer husets langside i et forrykende tempo.

“Ni!” hører vi i det fjerne.

“Er vi snart fremme?”.  . . . .

Spørsmålet kommer fra baksestet før vi har passert postkassa.. Barnebarnet mitt har akkurat tatt plass i barnesetet i bilen. På taket ligger to par smørefrie ski og staver. Jeg ble glad når han ville være med bestefar på skitur. Det regnet i byen, rundt huset, på bilen og overalt. Allikevel tok vi sjansen på å nå heiene i Vennesla for en skitur. På veien opp sang han lystig fra baksetet. – “Sol, sol, kom igjen, – Sola er min beste venn.”  Og det hjalp. Regnet stoppa. Men på de 20 minuttene det tar å kjøre lurte han også taktfast på om vi snart var fremme. Og endelig kunne jeg lettet svare, – “JA, Lucas, vi er snart fremme”. “Åja”,- svarte han, “Er det lenge til vi skal hjem?”. GUDD. Vel, skiene kom på og til å ha sittet  på rævva hele dagen ble han fort trøtt. “Jeg er sliten bestefar”, sa han, mens vi fortsatt kunne se bilen parkert ved brøytekanten. “Vi går litt til”, sa jeg. ” Så kan vi ta en pause med epler og litt vann”. “Jeg orker ikke mer” sa han da 234 meter av løypa var unnagjort. De smørefrei skiene hadde perfekt feste, så det stod ikke på det. Jeg lokket og lurte og fristet og bestakk. Til slutt hadde vi gått 1,5 kilometer. Men da var det slutt. Både min og hans tålmodighet var strekt til bristepunktet. Vi snudde og rant ned til bilen.

Finnes det smørefrie barnebarn.

Smakk – Smakk. Bang, bang. Klikk – klakk. Svuppetisvupp. Lyden av noe annet enn støv veller opp fra sentralstøvsugerslangen. Var det katten? Var det lønninga? Var det kona? Eller var det parketten? Sugeeffekten på vår nye sentralstøvsuger er bedre enn på Sørlandssenteret vil jeg anta. Og stikker du det helsikes støvsugermunnstykket inn under uskyldige sofastoler og lave bord blir dett og hint fanget i den innadgående luftstrømmen. Hele julegaven fra onkel Gunnar bel sugd inn og fikk seg en ufrivillig sentrifugalreise inn i støvhelvetet. Og små legomenn veiver fortvilt med armene og skrikroper stille sin fortvilte protest mot dette brutale overgrepet. Stua ble støvsugd på onsdag. Dagen derpå står barnebarnet der. Undrende og spørrende i sin søken etter akkurat den manglende legoklossen som skulle fullendt hans supersoniske fly med 17 kanoner og en krympestråle.  . . . . .

Finnes det legofilter til Electrolux støvsugere.

Hilsen fortvilet støvgraver.

Takk Newton. Du ga meg 5 stjerner i 2 par barneøyne. D.v.s. oppskriften til verdens beste papirfly. Med utgangspunkt i 2 barnebarn fant jeg to hvite ubeskrevne ark. Jomfruelig celloluse. Jeg brukte 5 minutter på bretting. Og med 5 tusjer, tjuvlånt av tusjfasisten Lucas dekorerte jeg flya.. Resultat = 2 timer moro. Lite skal til for at papirfly blir mer enn papirfly. Plutselig var dette mer enn blanke ark. Det var fly. Ordentlige fly. Stilig. 2 smårollinger som løper rævva av seg for å nå igjen flyene som kræsjlanda i alt fra geranium, mors pynteglass, fars vin til en forbanna katt. Med etterhvert ble kasteteknikken perfeksjonert og morroa gikk over til konkurranse. Hvem flyr lengst? Hvem lander nærmest katten? Takk Newton. Det var virkelig et godt fly. Lykken fikk vinger en stund i stua vår. Verdens beste papirfly gjorde meg til verdens beste bestefar et øyeblikk.

Oppskriften finner du her.

 

Et annet kult fly her:

Vi skulle alle hatt en bestefar. En god bestefar. Hele forbanna tiden. Selv om vi alle kommer fra en bestefar et sted i fortiden, er det ikke alle som har dem lett  tilgjengelig. Selv har jeg ikke hatt bestefedre jeg kan huske. En var borte før jeg ble født og den andre forsvant like etter. Men nå er jeg selv bestefar og er heldig. Jeg bor vegg i vegg med en overlada speedfreaka propell av et barnebarn. Han spør om alt. Og jeg kan svare på alt. Når et barnebarn spør; “Hvorfor?”, så vet jeg svaret. Slik en bestefar skal. Jeg vet alt. Jeg kan alt. Jeg er både sterkest, klokest og høyest i Norge. Jeg er nr. 2 i alt. Kun slått av kongen. Og av og til av pappaen. Et vakkert lite barnesinn setter sin lit til at det jeg sier er sant. 6 års erfaring på denne jorda er ikke mye, så det blir mange “Hvorfor?”. Og en bestefar må kunne mer enn Google og Wikipedia. Jeg må ha det rette svaret når noen har eglet han. Jeg må ha det rette svaret når han har eglet noen. Jeg må vite hva som er rett og galt. Jeg må svare ærlig og sant, for det en 6åring mangler i erfaring tar de igjen i lagringsplass. “Hvorfor?” spør han om alt. Og der er gull verdt. Det er slik hans lille hode fylles opp og formes. “Hvorfor?” Svarene vi gir er viktige.

Evnen han har til å søke informasjon og forklaring er fantastisk. Skulle ønske flere voksne hadde den evnen.