Kan noen fortelle sommeren at den er på overtid. Jeg blir sinnsforvirret av slikt. Av gammel vane tar jeg på meg longs og raggsokker før jeg etter noen minutter bader i svette og finner frem shortsen igjen. Det blomstrer i hagen og kveldene maler som en kosete katt. Vi er ennå på hytta og har ikke lyst til å flytte hjem. Jeg tar oppvasken i det fri uten å kjenne stiv kuling og kaldt regn nedover nakken. Maya plukker tomater med sjøutsikt og fryder seg over agurken . . . .

Vi er avventende med å ringe familien i nord da jeg er redd for at skadefryden skal skinne gjennom. Badetemperaturen er fortsatt det dobbelte av hva det er de omgir seg med på land. Plenene våre må klippes hver uke mens deres har stått ufrisert siden mai.

Sommeren lever.

Høsten starter fint. Det er vist september, men ingen har minnet høsten på det. Den tror det er sommer fortsatt. Det tar på å være vasstrukken. Det tar på å prøve å slite ut en bestefar. Etter å ha hentet meg på jobb bar det rett opp i tredje stampe hvor vi senket våre legemer i det ennå så varme vannet. De gjorde sitt for å få meg gåen. Vi hadde utallige simultanhopp fra brygga. Vi var like mye under vann som over vann. Den minste trodde jeg var ei brygge, men forstod såpass at brygga måtte ha litt luft inni mellom. Slitne dro vi oss opp av det våte element etter lang tids bløtlegging. Kaker og saft venta.

Og så var det slutt. Alle de tre sank ned i fanget til Maya og fortsatte kosekvelden. En god klump med unger sovnet. Nesten.

En fin septemberdag.

Hyggelig selskap er hyggelig selskap. Med en 14 åring som obligatorisk svarer nei og ei på snart 12 som obligatorisk svarer ja kan by på utfordringer gikk turen fint. 3 dagers glampingtur til CanvasHove på Tromøya utenfor Arendal. Været smilte og ønsket oss velkommen til stedet. Så fint det kan bli. Hav og strand hand i hand.

Strengt tatt var det vel over leggetid for minst ett av barnebarna. Klokka passerte 21.14 når bildet ble tatt. På brygga sitter pappa, besteforeldre og nevø med kjæreste. I fjorden utenfor padler tre barnebarn rundt på et seilbrett fra 70-tallet. Men legging er tungt på slike dager. Den daffe varmen treffer oss alle i lillehjernen og sprer en behagelig tilstand av sommer inn i alle ledd i hele kroppen. Og sommeren vil vi skal vare. “De kan være oppe litt til” sier pappaen fordi han selv ikke har lyst til å røre på seg. Vi har grilla fisk og burgere og pølser i en grill som mangler et bein og gir en ekstra rustikk smak i alt vi lager. Vi koser oss langs havet mens barna koser seg på brettet. Dette er Norgesferie. Kortreist og fin.

Og snart går sola ned og da roper vi dem inn. Men ikke før.

En soon-to-be fjortis ble overlatt i våre hender da resten av familien fauk nordover. Han er som fjortiser flest for sine foreldre; til glede og fortvilelse. Denne gleden og fortvilelsen overtok vi besteforeldre de to ukene de skulle være borte.. Vi har fylt frysen med is og grandis og lar han sitte i stummende mørke og spille Fortnite, Minecraft og diverse Bilspill hele døgnet. Vi ser han aldri. Eller det er ikke helt sant. Om han kunne valgt ville han nok hatt det slik. Men vi gjør det litt annerledes. “Ut på tur! Aldri Sur”, roper jeg inn i mørket til han. Han vet det er en del av dealen ved å bo med oss. Tur. Og uttrykket, Ut på tur, aldri sur, er både riktig og galt med tanke på han. Men det burde heller være; Hjem fra Tur – aldri sur. For det er svært sjelden at han roper tilbake; “JIPPI – TUR” når jeg spør om han blir med. Så turen starter ofte litt mutt. Men det er rart hvordan naturen langsomt snur motvind til medvind. Det er godt å være ute. Det er godt å drikke fra bekken. Det er godt å balansere på falne trær. Det er godt å bade i Fivann. Og det er godt å finne ut om grevlingen fortsatt bor i røysa i skogen. Og i går var det farmor og han som dro av sted, inn i skogen og opp og rundt Sotåsen i Randesund. Det er godt å se at en soontobe fjortis også finner fred i naturen. Og når klokka er halv ni på kvelden og sola steiker på hytta er en Grandiosa et fint kveldsmåltid sammen, før han igjen tusler inn i mørket til sin datamaskin.

Sannhetens time. Paul irriterer meg fordi han går All-In og blir flink til det meste han driver med. Lucas fordi han aldri går All-In og blir flink til det meste han driver med. Og jeg irriterer meg over meg fordi jeg bare går Litt-In og er fornøyd med det. Konkurranseinstinktet mitt forsvant når jeg kom til verden.

Det hele ble veldig tydelig på Karuss i Vågsbygd. Vi skulle spille Frisbee-Golf. I Karuss Skole Diskgolfpark ble virkeligheten stemplet i panna mi. Men først dro vi til Mandal og spilte en runde der. En underlig bane ikke langt fra Sjøsanden. 9 hull den ene veien. Og så de samme 9 hullene tilbake. Bare med ulik TEE (utkastingsplass som jeg kaller det). Paul er flink og har øvd mye så han vant. Jeg har vært med Paul mange ganger og burde vært bedre. Lucas var med for 3. gang og burde vært dårligere. Sammen snakket de om brettenes ulike egenskaper; Speed, Turn, Fade. ” En Driver er ikke det samme som en Putter”, sier Paul. Lucas nikker og skjønner. Jeg ser en annen vei. “Jeg liker å kaste med røde brett”, sier jeg. “You Twat”, sier Paul.

Da må det jo gå som det skal. Taperen Tomm lever opp til sitt rykte. Men jeg slo heldigvis ikke rekorden som er 40 over par. Eller 40 kast mer enn nødvendig – som jeg kaller det.