Sannhetens time. Paul irriterer meg fordi han går All-In og blir flink til det meste han driver med. Lucas fordi han aldri går All-In og blir flink til det meste han driver med. Og jeg irriterer meg over meg fordi jeg bare går Litt-In og er fornøyd med det. Konkurranseinstinktet mitt forsvant når jeg kom til verden.

Det hele ble veldig tydelig på Karuss i Vågsbygd. Vi skulle spille Frisbee-Golf. I Karuss Skole Diskgolfpark ble virkeligheten stemplet i panna mi. Men først dro vi til Mandal og spilte en runde der. En underlig bane ikke langt fra Sjøsanden. 9 hull den ene veien. Og så de samme 9 hullene tilbake. Bare med ulik TEE (utkastingsplass som jeg kaller det). Paul er flink og har øvd mye så han vant. Jeg har vært med Paul mange ganger og burde vært bedre. Lucas var med for 3. gang og burde vært dårligere. Sammen snakket de om brettenes ulike egenskaper; Speed, Turn, Fade. ” En Driver er ikke det samme som en Putter”, sier Paul. Lucas nikker og skjønner. Jeg ser en annen vei. “Jeg liker å kaste med røde brett”, sier jeg. “You Twat”, sier Paul.

Da må det jo gå som det skal. Taperen Tomm lever opp til sitt rykte. Men jeg slo heldigvis ikke rekorden som er 40 over par. Eller 40 kast mer enn nødvendig – som jeg kaller det.