En soon-to-be fjortis ble overlatt i våre hender da resten av familien fauk nordover. Han er som fjortiser flest for sine foreldre; til glede og fortvilelse. Denne gleden og fortvilelsen overtok vi besteforeldre de to ukene de skulle være borte.. Vi har fylt frysen med is og grandis og lar han sitte i stummende mørke og spille Fortnite, Minecraft og diverse Bilspill hele døgnet. Vi ser han aldri. Eller det er ikke helt sant. Om han kunne valgt ville han nok hatt det slik. Men vi gjør det litt annerledes. “Ut på tur! Aldri Sur”, roper jeg inn i mørket til han. Han vet det er en del av dealen ved å bo med oss. Tur. Og uttrykket, Ut på tur, aldri sur, er både riktig og galt med tanke på han. Men det burde heller være; Hjem fra Tur – aldri sur. For det er svært sjelden at han roper tilbake; “JIPPI – TUR” når jeg spør om han blir med. Så turen starter ofte litt mutt. Men det er rart hvordan naturen langsomt snur motvind til medvind. Det er godt å være ute. Det er godt å drikke fra bekken. Det er godt å balansere på falne trær. Det er godt å bade i Fivann. Og det er godt å finne ut om grevlingen fortsatt bor i røysa i skogen. Og i går var det farmor og han som dro av sted, inn i skogen og opp og rundt Sotåsen i Randesund. Det er godt å se at en soontobe fjortis også finner fred i naturen. Og når klokka er halv ni på kvelden og sola steiker på hytta er en Grandiosa et fint kveldsmåltid sammen, før han igjen tusler inn i mørket til sin datamaskin.