Vi har vært bortskjemt i en årrekke. Såpass blasert at når bruddet kommer er det merkbart. Med nedkjølt slekt i nord og ledige senger i sør har vi vært velsignet med familiebesøk hver eneste sommer. Nevøer og nieser i fleng kommer klemmende nedover til oss. Men så har den helvetes koronatia ilagt oss klemmerestriksjoner og ufrivillig avstand. Plutselig kom det ikke noen sommer gjester. Og samtidig, i takt med at de nevnte nevøer og nieser blir eldre, blir deres ferieprioriteringer endret. Tenk, så uhørt. Enkelte velger å jobbe og tjene penger om sommeren i stedet for å besøke oss. Andre går bort og blir gravide på mystisk vis. Så denne sommeren har vi sittet og sett ut over havet og lengtet etter trekkfuglene som ikke kom.

Såpass sikre på å ikke få besøk gjorde at vi fikk inn betalende gjester i huset vårt. Hyggelige unge barnefamilier klare til å bli flådd av Kaptein Sabeltann og hans likemenn. Så huset er fornøyd.

Men gjestetørka tok endelig slutt. Vi fikk et etterlengtet besøk. En fullvaksinert slektning uten klemmeforbud kom ned til oss. Og på Aimars brygge like ved Tømmerstø fikk tante Maya sin klem. Den varmet like mye som sola denne dagen.

Med seg hadde nevøen sin vakre kjæreste og hennes silkemyke kosete hund Oliver.

Klemmene kom, sommeren er reddet.