Unnskyld alle dere 111 menn

Beklager så mye for den ukomfortabilitet som jeg har påført deres ellers så stabile ekteskap. Men som alle andre homo sapiens med baller så gjør jeg ting før jeg tenker. Jeg var ikke resultatorientert nok. Jeg skrev blogg om min kone i går. Jeg skrev pent om min kone i går. Jeg skrev at jeg var glad i henne i går. Og nettopp dette var likandes lesestoff for etablerte kvinner i alle aldre. Når var det noen av dere menn som gjorde likedan? Vi gjør det vel litt for sjelden alle vi menn. Og damer også for den saks skyld. Når fortalte du at du var glad i din utvalgte sist.

I går var det mange som leste min hyllest til min kone. 1111 i tallet. Hvis alle dere 111 sier til den dere bor sammen med at dere er glad i han eller henne i dag, så kommer det 111 ekstra smil til syne i dag i verden, og kanskje vanker det en klem eller noe ennå mer . . . .

Jeg fortalte min kone at jeg var glad i henne i går. Jeg skal gjøre det i dag også.

Min kone

Min kone er flott. At hun valgte meg er fortsatt utenfor mitt forståelsesområde. For en med varig svekkede oppklareringsevner er det et mysterium at hun fortsatt velger å våkne opp ved min side. Hadde jeg vært henne hadde jeg kanskje tenkt meg om. Jeg er en enkel men flink sørlending på siden av det sosiale liv. Men jeg er glad. Jeg vant både i bingo og lotto og stafett i det hun sa JA til meg i et kapell i Spania for lenge siden. I dag kom en god venn og kamerat på besøk på hytta. Og med ubesudlet ærlighet sier han til min kone at hun er like flott nå, som den gang. Hun fikk tårer i øynene. Hun føler seg ikke alltid så flott. Hun har vært mye syk og mange venner har drevet av gårde. Men at kameraten min sier det til henne får meg bare til å elske henne mer, og jeg er glad for at kameraten min er kameraten min. Vi trenger alle bekreftelser og oppmerksomhet enten vi gir uttrykk for det eller ikke. Og min kone fikk litt oppmerksomhet. Det var godt, for hun fortjener det.

Sommer, Silje og Siv varmer når ikke sola vil.

Besøk er gøy på slike avsidesliggende utmarksområder som utgjør Valsvikodden. Avsondret fra det gode liv, tilbringes sommer månedene på den innerste nøgne ø som ikke er ø.  Med Nord-, Vest-, Øst- og Sønnavind som nærmeste venner er det ikke ofte vi får besøk. En godt gjemt liten odde med ei bittelita rødmalt hytte midt i millionærland er ukjent for de fleste. Men uken som har gått har vært flott. Silje kom. Prinsessa kom og besøkte Dronninga og lakeien. Og så kom Siv. Buldrende på en motorsykkel. Hun fant veien. Og godt var det. Siv er god. Silje er god. Vi er heldige som blir utvalgt for besøk fra de to. De kom med litt sol.

11. juli. En vanlig dag er helt perfekt.

En helt vanlig dag. Tiden flyr. Dagene løper fra meg. Får ikke tid til noen ting. Skulle ønske jeg fikk mer tid. Tidsklemma. Tidstyv.  . . . . . . .

Vi er aldri fornøyde. Vi ser alltid et mål der fremme, og med skylappene godt trukket inn skaper vi vår egen lille uendelige korridor i virkeligheten mot mål vi egentlig aldri når. Vi ser ikke til siden. Vi ser ikke nå. Det hender vi snur oss og ser tilbake på tider som var perfekte. Men nå, akkurat nå, ser vi bare fremover og venter på det spesielle. Det ekstra ordinære. Men det skjer jo hele tiden. Det spesielle. 11. juli var en helt vanlig dag i mitt liv. Men det var også den eneste gangen jeg fikk oppleve akkurat den dagen. Og den var fin.

Lage trapp med Lucas. Fotografere min kone gjennom vinduet. Se svaner som flyr langs bølgetoppene. Se måker som svever perfekt. Se strandkrabbeklør i solnedgang. Gå i byen med Wanida. Trøste en snublende Isabella. Si hei til Sa på butikken. Vinke til taubåten. Myse på sildemåka. Nyte en blomst. Ha Stian på hytta. Hente Silje på bussen.

En helt vanlig dag som er helt spesiell.

Tåkebankertanker

Kjære gud jeg har det grått, Takk for tåka jeg har fått

Du er snill og viser vei. I tåkehavet, du leder meg

Pass på liten og på stor. Pass på Runar og på mor 

Det tykner til i hav der ute. Tåka di den er i rute

Siger inn mot by og land. dekker til vår lille strand.

Pass på rotter og på mus. De begge digger Palmesus

 

Kjære gud jeg har det godt. Takk for tåka jeg har fått

Du sitter oppe der å ler. Men nok er nok, jeg vil SE mer.

På med shorts, – i vannet hopp. Kjære gud, si; Tåka STOPP!

 

Amen, hilsen Tommetanker

Vi har besøk av Runar, han kom først med sola, så med tåka.

 

Thailandsk fiskelykke,- endelig.

Min gode venn fra Thailand, liker å fiske. Liker å ofre sluker til havet. Gi havet noe fint og blankt i gave. Alle mulige sluker pynter tangbeltet langs hytta vår. Takket være Da, ei iherdig fiskerinde. Men det har snudd nå. Med et smil som rakk hele veien rundt har lykken snudd. Hun fikk fisk! Strålende lykkelig kom hun springende opp til kona og meg og viste stoltere enn stoltest frem sin fangst. En velvoksen Bergylt. Men det har begynt. Litt senere var smilet like stort for en fin Torsk, og senere en liten Sei. Gudd å glad. Gudd så fint å se. Thailandsk fiskelykke blir til Tahilandsk Fiskesuppe. Nam.

Naturlos og andre loser på Ramsøya. Bedre en Pluto.

Alle har fått den og de fleste har sett den og de fleste som har fått den og sett den har kastet den. Jeg hadde spart på den uten å kaste den når jeg fikk den. Den høye tynne brosjyren med turforslag i Agder. – Naturlos-brosjyren. I et anfall av tommetanker tok jeg brosjyren og så hva jeg og barnebarnet kunne være med på. Og jeg fant, jeg fant. :

Tur til den gamle losøya – Ramsøya. Vi går med båt frå gamle Skottevik brygge i Høvåg.
På turen får vi høre om livet i fjæra, lyngheier,ballastplantar og hageplanter frå Europa. Alle må ha med redningsvest til båtturen. Ta med mat og drikke!
Jeg slo til. Båt og øy,- sabla gøy. Sikkert gøy for en fireåring også. Sola skinte, ingen vind. Vi drar. En ringerunde og vips så var vi mange. Innom hytta etter vester og plutselig satt vi i båt på vei mot Ramsøya i Høvåg. Gudd å stilig. Vi bel guidet av en som har skrevet bok om øya og av ei som vet hva som kan spises og ikke spises, og tas på og ikke tas på av alt som vokser og gror. Og mens flokken tuslet rundt på øya og hørte om dett og hint mens vi gomlet på alt vi fant av ugress koste vi oss. Vanvittig dyktige guider og gøy å høre om øya som i dag var turistinfisert, men som en gang var fylt med seilskuteloser. Derav hele tre losvarder på den lille øya. Takk til Naturlos prosjektet. Jeg kommer igjen. Det vil si ,- Vi kommer igjen for vi har ikke kastet det de andre har kastet. Event. klikk nedenfor.

http://www.naturlos.no/Vest-agder_Naturlos_2012.pdf

En bestefar, ei flue, et barnebarn og litt fantasi

Undringens barnslige magi. Naturens fantastiske trolldomskraft slår til igjen.

Denne gangen i form av en flue. Etter is, brus, ballong og tog på 17.mai dro vi hjem. Av med finstasen og ut i hagen. Jeg og Isabella. Etter å ha ropt hipp, hipp, hurra sånn ca 3000 ganger til nabolaget landa det ei flue på trappa. zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz. Der satt den og så på oss med sine 10.000 øyne. Den vred litt på hodet og lurte vel på når vi skulle prøve å klaske til den. Men det gjorde vi ikke. Jeg viste flua til 2 åringen og fortalte at en god venn hadde landet. At flua var snill, og måtte bare hvile seg litt før den skulle fly hjem til sin familie. Jeg og Isabella satt der og småpratet og pludra med flua og gikk i lag med den i hele trappas lengde. Isabella fant litt mose som flua kunne spise. Men siden den ikke lot seg friste fant vi ut at den var sikkert mett av pølser og is den og. Vi ønsket den god tur hjem og vinket til den når den fløy av sted. Fantastisk fin stund når en bestefar, ei flue og et barnebarn reiser sammen i fantasiens verden.

Hypp, hypp, hora og 17. mais sanne ansikter

Nasjonaldagen er over. 18. mai er her med flagrende minner fra i går. Og sår. Sår i beina og sår i lommeboka. Den ligger for øyeblikket i koma på intensiven, med akutt behov for overføring av nye midler. Nodeland ble den lykkelige geografiske enhet som mottok penger for kalde pølser og lunka kaffe. En dag for svevende hundrelapper i Nodelandshallen. Men for en fin dag. Med hipp, hipp, hurra fra barnebarn og hypp, hypp, hora fra nye landsmenn. Trompeter og basuner. Lyd og leven og ellevill glede. Det var en god dag i lag med en god familie. Takk til alle som gikk i tog. Takk til alle som spiller i korps. Takk til alle som steller i stand. Og takk til flygende kyr og kaninen i taket.

Bernt Balchen Air Show 2012 og 17. mai flyet.

Allle økologiske, fornybare og resirkulerte prinsipper ble vippet overbord og turen peilet inn mot Kjevik. Lets face it. Jeg får vel aldri oppleve et flyshow med fokus på gjenbruk og grønne verdier. Nei. Prinsippfastheten min ble til prinsippvektløshet. Jeg ble med slekta til flyshowet. Og hvilken dag. Takk til dere som arrangerte dette. Takk til værgudene. Og takk til de djerve pilotene og flyentusiastene.  Takk til kamuflerte unge soldater som hjalp med alt .Både barn og barnebarn og tommbestefar digget dagen. Og takk for at dere hadde glemt å sette opp kiosker. Dere sparte meg for masse penger. Vi var der hele dagen til nakken var stiv og proppene i øra var fulle av lyd. Det var som en diger tennismatch, hoder vridende i takt. Høyre, venstre, opp, ned. Gudd å fætt. Og mens 40 åringen digget luftakrobatene, digget 4 åringen lykkelig et annet fly; “Se bestefar! Et 17.mai fly!”