Skulle ønske jeg kunne fly. Skulle ønske jeg var vektløs. Tenk å sveve sammen med skyene. Sirkle en regnbue. Forfølge en høststorm. Suse på rygg under en stjernehimmel. Åh. For en alternativ virkelighet. En fin tanke. Her en kveld fulgte jeg en fantastisk solnedgang helt til den forsvant i vest (retning Feda). Jeg tok mange bilder. Ett av dem fikk en helt ny dimensjon når jeg helte bildene ut av kameraet og inn i PCn. Jeg satt og nøt bildene. Usannsynlig, men virkelig og vakker komposisjon fra naturen. Lag på lag med skyer som varsomt bryter og endrer solens lysbaner. Perfekt harmoni av solstråler og skyskygger. Jeg føler meg i ett med nuet. Tenk å kunne fly inn i den solnedgangen. Og så! Mine tanker var virkelige for andre. Det dukket opp en prikk på ett av bildene. Et fly. Tenk hvordan piloten har det. Styrespakene i handa. Roxette med Wish i could fly på øran. Gudd.

Det er ikke bare meg. Kjenner minst 2 andre som hadde tenkt det samme. – Fin sopp. Tør ikke børste vekk bladene der nei. Kanskje jeg finner resten. . . . . .

De trodde kona hadde fått los. Men nei da. Det var ikke hun som hadde fått los, det var båten. Egen båt. Losbåten. Losbåten hadde fått los. Slik at han fant veien. Våre russikse venner klikket uhemmet rundt i Google translate og hadde kun begrenset suksess med å oversette styrbord og babord. Men det er jo hyggelig med Boris og Leonid på snarvisitas. Og etterhvert så var det de som fikk los og ikke kona. Noe hun noget motvillig sa at var helt greit.

Styggere måker skal en lete lenge etter. Og jeg som er glad i måker. Vi har 2 halvtamme av sorten fiskemåke som kjenner oss og følger oss rundt på hytta om sommeren. Skikkelig koselig. De piper når de er sultne og vi deler av vår overflod. Men de ekke alltid søde. Når min far kommer inn fra havet med makrell i båden blir vi dumpa. Ditscha! Da fokuserer de på blod, pappa, tarmer og slo. Gørr, gørr, gørr. Min far kvesser kniven, sløyer og slenger. Det er blod og måker overalt. Skikkelig armageddonmassakre fra helvete. Minner om salg på Sørlandssenteret. Bare å holde seg unna. Må unngå å bli slurpa ned av ei stor stygg sildemåke. Makrellhauan glir ned som ingenting. Første ett,- så tre til.    Gudd å stygge.

Helt fantastisk. På vei hjem fra Oslo. Rett før Arendal så vi det. Et fenomen. En fantastisk solnedgang under tunge skyer i vest. En begynnende regnbue i øst. Klokken var ca 10 på kvelden og jeg så regnbuen en stund mens jeg kjørte. Den var sterk og fin lenge, men så……. Rett før Arendal stoppet jeg bilen, tok med meg kamera og løp ut. Akkurat der og da stod den. En hel og dobbel regnbue. Sterkere enn jeg noen gang  har sett det. Jeg dro Maya ut av bilen. “Dette må du se”, sa jeg. “Dette er noe vi aldri får se igjen” sa jeg. Og hun kom ut. Vi stod der sammen i regnet og så magien på himmelen. Et evig øyeblikk.

En regnbue er et optisk fænomen; en “lyseffekt”, som skabes på himlen, når lys fra Solen rammer små vanddråber i luften, f.eks. faldende regn.

Hæ, eller AHA!. Alt ettersom…..

Sådan nogle svævende vanddråber har facon omtrent som en kugle – jo mindre de er, desto mere perfekt kugleform har de. Disse kuglerunde dråber bryder, eller “afbøjer” lyset på samme måde som et optisk prisme ved en proces, der kaldes refraktion. Og derudover opfører indersiden af dråbernes overflader sig til en vis grad som små spejle, (et fænomen der kaldes for intern refleksion), der kaster lyset tilbage i nogenlunde den retning, det kom fra – det er derfor, man altid ser regnbuer i retningen direkte væk fra solen.