Jeg husker fra jeg var mindre enn nå at der ute på Flekkerøya var de troende til litt av hvert. I alle fall trodde vi det. Det endret seg da tunellen kom. For nå må vi dukke dypt ned i avgrunnen for i det hele tatt komme dit ut. Og det var det vi gjorde i går. Vi dukket ned i avgrunnen på vei ut og suste ned til bunnen av dypet i 120 km i timen. Yuhuuu! Det kjedelige er at du da må holde 12 km i timen i oppoverbakken siden de måler gjennomsnittsfarten din. Det gjør at de som sitter i bilene bak sier ord og uttrykk som ikke ble sagt i tidligere tider på Flekkerøya.

Men vi kom oss ut og parkerte ved Høyfjellet. Flekkerøya har turstier i fleng. Mange fine turer og mange fornminner. Vi har gått her mange ganger og opplever alltid noe nytt. Valget falt på Flekkerøya siden mange av de bynære stiene inviterer på hofteknekk og miltsprekk. Men her ute var det stort sett bart og fint. Vi gikk inn i mørket og fant veien langs oppgåtte stier.

Eviggrønn kristorn og slyngplanter med nye skudd lyste mot oss. Mange steinmurer langs igjengrodde marker som vitner om et hardt liv i havgapet. Et fast innslag på turene våre her ute er Daumannsholmen og rester av tysk beleiring. Tyskerne hadde store radaranlegg på øya for å overvåke Skagerak. Flekkerøya er lett å finne frem på og mange turvalg. Det faktum at vi gikk i mørket og skravlet gjorde at vi gikk oss vill allikevel. Nye ukjente stier ble funnet og fulgt. Fulgt helt til de ikke ble fulgt mer. Vi mista etter hvert oversikten, og innsikten, over hvor vi var. Heldigvis er Flekkerøya ei øy, så vi kan ikke gå oss vill så lenge av gangen. Til slutt fant vi igjen den smale sti. Den ledet oss forbi et pyntet juletre og frem til turens start og slutt.

Flekkerøya kan anbefales, selv i mørket.

Ønsker du en mer kontrollert tur finnes det en her: https://ut.no/turforslag/119017/flekkerya-daumannsholmen-brattasen-belteviga

Årets første tur ble en topp tur uten topptur. Sotåsen går vi ofte opp på. Det er en kort, men bratt tur. Er du ikke varm i det du går fra bilen er du garantert heitere i toppen i det du kommer opp til det flotte utsiktspunktet på toppen. Men i dag gikk vi ikke opp. Vi gikk rundt. Turen er bare på 2-3 kilometer , men tar deg gjennom kulturlandskap, skog, kulturminner (og infotavler) og gir deg god trim! Randesund Tur- og Løypelag har satt opp piler og infotavler. Og i solens siste time ble skyggene lange og lyset varmt. Skog og mark var kledd i fin hvit snø. Minus tre grader og vindstille. Det blir nesten ikke vakrere. I Stidalen kan du se rester etter et ufattelig slit i fordums tider. Mange tonn stein er stablet opp langs sidene for å rydde plass til dyrkbar mark. Og dette ble gjort før traktorens tid. I skarene nedenfor Sotåsen er det hele skoger med Kristorn og i enden av Stidalen står kanskje det fineste av dem alle. Formet som et juletre, pyntet med røde bær og hvite frostkrystaller. Langs bilveien ligger fine små gårder og idylliske tjern.

Ta turen.

Det var ikke bare vi som var på tur i gårskveldens mørke. I den våte skogen, i buldrende bekker var det andre sleipinger som tok seg mer elegant frem enn oss tilårskomne menn. Jeg lar meg fasinere av hvordan disse fiskene i det hele tatt kan klare å komme seg opp alle småstrykene i bekkene som går helt ned til Drangsvann. De har verken fisketrapp eller heis langs ruten. Vi var heldige, vi så mange i det mørke vannet. For bekkemørket ble opplyst av hundesledehodelykter spekka med lumens. Mange av fiskene var ganske store der de plaska seg oppover bekken mot Bauetjønn. Beveren som bor der blir ikke alene de neste dagene. Turen fra parkeringsplassen innenfor Fordbutikken er lettgått, nesten. Litt opp og ned til en kommer ned til oset i enden av Fievann. Derfra er det nyrydda stier og kjerrevei hele turen fra Lykkedrange og tilbake til bilen. Om dagen er det fint å svinge innom Ruben med sin fine utsikt. Men for oss mørkemenn ble det mer innsikt enn utsikt denne kvelden.

Og om du lurer på hva slags lyder det er i bakgrunnen når jeg filmet ørret, så er forklaringen at vi hadde en bergenser med på tur.

Fuglematetiden har startet. Ikke rottematetiden. For vi har hatt fuglebrett før. Hjemmesnekra og bortesnekra. Men alle lakk mat. Vi snakket hardt til småfuglen og ba dem unngå å søle mat på bakken. De rakkerne hørte ikke etter og bakset og sparket i frø og boller og mye havna under fuglebrettet. Da kom rottene. De hadde fest på bakken, mens fuglene hadde fest på brettet. Rotter vil vi ikke ha så vi måtte ta vekk fuglemateren. Jeg googla og googla men fant ingen sølesikre fuglebrett.

Så jeg bygde ett. Her kan fuglene fly inn og sitte der inne å spise. Selv om de fortsatt ikke helt følger normalt aksepterte bordmanerer så holdes sølet inne i det vesle fuglematehuset.

Fuglematehuset ble laget i pleksiplast siden vi hadde lyst å nyte synet av dem inne fra stua.

Vi glemte i farten at vi har katt. Han sitter nå og sikler og ser på alle godsakene.

Nice tits, tenker han nok.

Vi har skrudd og stilt på klokken. Lysere tidlig og mørkere tidlig. Nå starter vi turen med lys i panna. Denne gangen fra fine Gill. Parkerer ved porten som går inn til hestehimmelen på Gill. Målet er Skråstadvarden, men løype dit var ikke satt. Etter trygge og tørre steg på grusen opp til beverens rike, Øygardstjønn, begynte surklinga. Det ble mye sidestepping på stiene opp mot varden. Det som vanligvis er en sti var denne kvelden Svalandsgubben verdig. Det var mye gjørme. Det var mye glatt. Mye utvaska stier. Og det var mye nestenplumping. For med hodelykt og en gammel kropp er ikke myrhullene like lett å oppdage, og unngå, som før klokka ble stilt. Det eneste som var fint var skiltinga. Løypegruppa er flinke der.

Men du verden. Det er fint allikevel oppover. Variert stigning som fortsatt tar pusten fra en.

Oppe på Skråstadvarden er aldri utsikten så fin. Litt for mye trær til det. Kanskje om vi hadde klatret opp i tårnet. Kvelden i går var skyfri så det var oppsikten vi fokuserte på og ikke utsikten. Alle slo av hodelyktene slik at vi kunne nyte en flott og klar stjernehimmel, slik du bare ser den når du ellers er oppslukt av mørket. Og sammen med stjernene så vi det røde lyset i toppen av tårnet. Vakkert.

I det vi skulle begynne nedturen så jeg rett inn i lyspæra på min turkamerat i det han igjen fyrte opp sin 3000 lumens hodelykt. Mye lys for ei netthinne som har sett litt av hvert. På turen ned forbi gamle orreleikplasser og Salvestjønn og Kyrtjønn så jeg hele tiden en lysende prikk på netthinna. Den forsvant ikke før jeg var vel hjemme.

Turen er fin på dagen og turen er fin på kvelden. Tette sko anbefales dog.

Hva er vel ikke bedre enn en varm vaffel med bringebær i vannkanten ved Kyrtjønn. Solen skinte, vinden blåste, bladene raslet og bekkene buldret. En perfekt turdag for alle. Og jeg tror alle hadde tenkt det samme i dag. Vaffelbua ved Kyrtjønn, inne i Jegersbergskogen. Et flott turmål på en flott turdag. Sånn ca 3 km. å gå inn i fra Prestheia og sånn ca 2 km fra Gill siden.

Turen begynte på gilde Gill. I barndommen stod denne gården tom og det lyste kun i vinduene på mørke skumle høstkvelder. Som 10 åring syklet vi ned til bekken bak Gill gård. Der kunne vi grave ut fine bergkrystaller fra bekkeleiet. Noen gang kom mørket overraskende på oss. Da var det skummelt å dra forbi det mørklagte hvite huset på Gill. Vi sykla fort kan man forsiktig antyde.

Nå står gården der som et smykke. Fin eiendom og fin natur. Turen fra Gill til Vaffelbua er mye oppover. Men mye oppover er jo mye nedover når vi skal hjem. Men tre barnebarn ved siden og ved og pølser i sekken fant vi vår plass på “moloen” i Kyrtjønn. Fra der hvor tidligere tiders soldater fyrte av sine våpen fyrte vi opp et bål. Fant frem Kubb og koste oss. Et par løp opp til Vaffelbua for kjøp av dessert. Der fikk vi en nummerlapp. En halv times venting på vaffel. Vi hadde det ikke travelt. Det hadde ikke alle de andre som var der heller. En gjeng med italienske studenter ba med ta bilde av dem. Med polaroidkamera. Kult. Et foto som ikke kan deles, bare nytes.

Vi fikk både pølser, kos, vafler og mestringsfølelse (Kubb) før solen gikk ned. Ikke bare vi som koste oss i skogene her heller. Beverne i Øygardstjønn gnager på speed om dagen.

Hvor langt sør må man egentlig går før et nordlys blir til et sørlys. Eller vest-lys eller et overraskende øst-lys eller rett og slett et gudslys.

En ting er sikkert. Nå kan kinesere og en god del andre spare inn på reisebudsjettene sine. De trenger ikke lengre reise hele Norge på langs for å komme opp til minus 40 og hoteller av is bare for å få kink i nakken. Det har sin sjarm og eksklusivitet det og selvfølgelig og en nødvendig inntektskilde for kiropraktorer i nord. Men nå har de et valg til. De kan nå oppleve se Nordlys i sør i kuling, slaps og 2 + grader ( som føles som 70 minusgrader). Nå var det ikke slik i går, men det er slik vanligvis. Sosiale kanaler presterte å bevise menneskers trang til å fortelle hva de har sett siste døgn. Det surret av foto av vakre nordlys i sør. Mye fint ble formidlet og mye fint ble sett. Heldigvis er det fortsatt noen som gleder seg over hva naturen får til.

Jeg slapp nesten selv å gå ut for å se på lyset. Norge mot De andre vant nesten over lysten til å gå ut.

Men bare nesten..

Sørlys finnes iflg. NRK.

Ny forskning viser at Nordlys og sørlys «danser» på forskjellig måte over himmelen. Det er faktisk relativt sjeldent at sørlys og nordlys opptrer symmetrisk, ifølge Østgaard.

Birkelandsenterets forskning viser at forklaringen ligger i hvilken retning solens magnetfelt treffer jordens.

– Kortforklaringen på forskjellen er at solens magnetfelt slynges mot oss, omslutter jordens magnetfelt og lager et trykk slik at partiklene treffer ulikt i nord og sør.

– Det vi trodde skapte ulikheter, fjerner faktisk ulikheten mellom nordlys og sørlys. Det er altså helt motsatt av hva man tidligere har trodd, forteller han.

Nordlys er også kjent som aurora borealis som er det latinske navnet på fenomenet. Det motsatte, sørlys, finnes på den sørlige halvkule. Det heter aurora australis, og fungerer akkurat på samme måte som nordlyset. Sørlyset kan sees fra de sørligste delene av Antarktis, Chile, Argentina, New Zealand og Australia.skapte ulikheter, fjerner faktisk ulikheten mellom nordlys og sørlys. Det er altså helt motsatt av hva man tidligere har trodd, forteller han.