” Hva er det med dere nordmenn? Hvorfor går dere på tur?” spurte min venn fra Etiopia. “Ehhhhhhhhhh” svarte jeg. I dag hadde jeg ikke noe godt svar. Det var regn og kaldt. Jeg har spurt om han vil bli med på onsdagsturene våre et par ganger før. Men det har aldri passet. Ikke før sist onsdag. ” Jeg har fri”, sa han “jeg kan bli med på tur.” “Flott”, svarte jeg. “Plukker deg opp 17.45″. Og onsdagen kom og jeg trodde han hadde ombestemt seg. Det var vind og regn og litt kaldt. Men han sto der og ventet som avtalt. Men som ganske ny nordmann og svært nysgjerrig på hvorfor vi som er født her på død og liv skal ut på tur hadde han ikke vår innebygde tese under hjernebarken; Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. I dag var det dårlig vær og han hadde dårlige klær. Riktig nok regnjakke, men joggesko og joggebukse. ” Jeg blir med allikevel, dette er jo en del av integreringa i Norge,” sa han og smilte. “Man kan ikke bo i Norge uten å gå på tur.”

Og han ble integrert. I vind og regn gikk vi seks stykker inn i skogen ved grønnsletta på Jegersberg. Opp mot Kalkheia og litt utover. Vi gikk ut til Hanehei og så på utsikten som ikke var der i dag. Og hanen virra i vinden. Moro var det at vi i løpet av turen fant ut min venn at jobbet sammen med søstera til en av turkameratene.

Turen er ikke så lang, men lang nok på en regntung dag. Fra Sødalsmyrene tok vi minste motstands vei hjemover. Vi mygga ut og tok grusveien tilbake. Greit for min Etiopiske venn som var lettere fuktig.

Jeg tror han skjønte litt av tur-koden for han spurte om jeg kunne melde han neste gang også.

Når det blåser på toppan og gradestokken viser null men føles som minus 5 et det på tide å ta turen. Opp til hytta på Slettehei. Denne hytta har stått en stund og gitt ly for flere enn meg. Nye dagsturhytter finnes nå i omtrent alle kommuner i Agder. Fine hytter på fine steder. Her er en oversikt. Sike fine turhytter er best når det er surt. Det er da de kjennes best. Slettehei hytta er ikke ny men den er god.

I går ble et åtte år gammelt barnebarn med bestefar på tur. Vi gikk til Slettehei. En kort men bratt tur. Vi brukte lang tid opp. Oppforbakken er endeløs så vi hadde mange pauser.

Vi studerte stabler av eikeblad som lå i stien på vei opp og lurte på hvem som hadde lagt dem der. Vi stoppet og så på bjørkehælen og lurte på hvor den var på vei. Vi stoppet ved bekkedusjen sånn ca halvveis opp og drakk av det friske vannet. “Det smaker som Nord-Norge”, sa hun. Oldeforeldre bor der i nord. Vi reddet noen rogn som var nær ved å bli kvelt av slyngplanter.

Vel oppe av bakkene kom vi til den spektakulært spennende hengebroa. “Hvor lang er den?” Hmmm. Uten noe å måle med måtte vi skritte den opp. 118 skolengder av bestefars sko fant vi ut. Så må vi måle skoen og gange litt opp når vi kommer hjem.

Men så var det inn i hytta der oppe. Jeg hadde ved i sekken og skulle fyre opp. I bålpanna var der allerede glør. Noen hadde vært der før på dagen. Deilig. Da gikk det fort å få futt i et fint bål. Pølser og varme og smoothie ble nytt. Her var det 7 grader men føles som 22. Kos. Vi fant en ledig flis og skrev navnene våre i sot på veggen. Og vi fant navnene våre fra 2020 så vi har vært der før.

Det fine med denne turen er at den er like lang men mye kortere når vi går hjem.

Og hengebroa er 3481 cm lang sånn ca.

Det er ikke så lett i å finne glede i det synet som møtte meg i dag tidlig. Brrrrrrrrrrrrrrrr og Grrrrrrrrrrrrrr. 0 grader og tett snødriv i lufta. Og jeg som trodde påskestemninga skulle komme inn på terassen før påske. Men nei. Dette kokainlignende stoffet daler ned fra himmelen og det du skulle ønske du hallusinerte er den reelle virkeligheten foran deg. Den er er ikke virtual eller augumented. Det er denne virkeligheten jeg har. Akkurat nå. Og jeg som har lagt vekk longsen og ullsokkan og skian.

Men det er dette jeg har som utgangspunkt så da får jeg gjøre som min kone alltid sier.

Lev i nuet. Ha en fin hvit dag.

Første gang jeg er her ute. Vakre Torstensneset. Første gang og så ser jeg det ikke. Ikke mye i alle fall. Det er bekmørkt og lyset jeg ser er det som henger over panna på mine turkamerater. Men det er fint. Nok en gang går vi i vår lille lysboble innover skogen. Denne gang med start fra Voie kirke. Det er mange fine turer som starter her. Det er stier over alt og mange er merket. Skogene her er og fulle av rester fra paranoide tyskere. Jeg overraskes stadig av hvor vilt mye de klarte å mure og sprenge og bygge i løpet av så få år. Mange av bunkerne er åpne og har du lykt ta turen inn. Det er store anlegg. Stien utover mot Torstensneset bød på en del klatring da det også her har vært mye tre-velt i stormene som var. Og kristorn skinte grønt mot oss mange plasser. Så nesten ut som vi gikk i en skog av Kristorn enkelte steder. Ytterst der ute ligger Vestbukta og Østbukta. I gamle dager et par værharde husmannsplasser. Og aller ytterst er det en stor jettegryte. Akkurat denne kvelden valgte jeg den vekk. Mørkt og vått og glatte fjell. Tok ikke sjansen. Får spare den til en solskinnsdag.

Hvorfor henger det en tønne i stanga på Duekniben. Er det rester etter Kapertiden eller toppen av stormasta i et skip innkapslet i fjellet under oss. Mye å tenke på. Vi var ute på tokt i kramme og fuktige omgivelser, akkurat som Jack Sparrow i Pirates of the Caribbean. Forskjellen er muligens større enn likheten, men ikke i mitt hode. Vår ukentlige tur ble av den urbane sorten siden stiene og skogen var dekket av tungtrødd snø. Men det er alltid noen turglade som er ute å går så noen stier var gåbare med nedtrødd snø. Og vi gjorde vårt for de som kommer etter. Vi var 9 stk. labbere denne onsdagen. Med lavt skydekke og så bynært trengte vi ofte ikke lyktene våre. Lyset fra byen reflekterte i skyene og viste oss hvor stien gikk. Turens høydepunkt var Duekniben ovenfor Bellevue. Byen er alltid fin der oppe fra. Har du ikke vært der så ta turen. Lett å komme opp dit fra parkeringsplassen ved blokkene i Kobberveien på Tinnheia.

Etter 7,5 km var vi ved bilene igjen og turen var over.

Men så var det denne tønna da.

10 cm melisdryss over Bymarka i Kristiansand. Det er fint om dagen i lyset. Ennå finere i mørket. Vi gikk inn i Eventyret fra Svarttjønn i Baneheia. Eller kanskje det var forordet vi gikk inn i. For vi fulgte lysløypa bort til Bånetjønn. Det var først når vi kun hadde eget lys at magien startet. Det var blikk stille med kun ett bitte lite dryss av lett dalende snøkrystaller. Bakken var myk av snø og vi hørte kald nysnø knirke under skoene. Trær og busker og lyng og steiner var pynta i sin fineste hvite stas. Vakkert. Og snødekket demper alle lyder og det virker som vi går i en liten hvit boble innover i skogen. Vi gikk nesten 8 km denne kvelden. Føret var fint. Lite is under snøen. Av og til skulle vi hatt teknikken til Warholm for det var en del nedfallstrær som skapte hinder i løypa.

Takk for turen.

Men anbefalingen er. Finn ditt eventyr og gå inn i det.

https://videopress.com/v/tgYpu5bR?resizeToParent=true&cover=true&preloadContent=metadata&useAverageColor=true

Fine rumper. De liker å vise seg frem. Jeg vet ikke helt hvorfor de kom. Jeg hørte ingen alarm eller at noen ropte at alle rådyrene måtte samle seg på møteplassen. Men der stilte de opp. Hele 6 stykker samlet. Det var gøy for en skogens tulling som meg. Når jeg først ser de er det på den lett urbane Møteplassen med stor M utenfor NOV på Dvergsnes. Jeg lurer på hvilken glipp evolutionsprosessen har gjort siden hele resten av rådyret er godt kamuflert. Det er bare den hvite ræva som er lett å se. Jeg får ringe Darwin. På avstand og litt minus på begge øya gjorde at jeg nestet trodde det var 6 vinterkledde harer som hoppet over veien.

Selvfølgelig, svarte jeg, helt uten tanker om konsekvenser. Jeg tok posen i hendene og gikk mot døra.

Faen!

Snøen kom og kom i går og i dag bare går og går den. Ungene hylte og jublet og akte og lekte og koste seg i vårt hvite landskap. Det er en fryd å se alle de nedslitte akebakkene og høre jublene fartsfylt lykke . Men snøen har vært tørr så snøhytter og snømenn har måttet vente. Helt til i dag. Det var 2 pluss når jeg stod opp. Naboens to helgepassebarn var i full gang med å rulle vomballen og overkropp og hode til den snille snømannen. Gulrot som nese og blomster som armer. I øynene til de to små barna var dette verdens vakreste snømann. I mine øyne så skummel at jeg var usikker på om jeg får sove til kvelden. Men så. Så ble det pluss 3 grader og regnet startet. Alt blir blaut og snøen renner vekk. Alle akebakker forsvinner og snømannen blir segen og kroppsdeler bare faller av. Øynene popper ut og armene ligger på bakken. I vinduet sitter to små barn og ser deres flotte snømannvenn sakte men sikkert renner vekk.

Nesten ondskap

En dramatisk historie blir fortalt i stummende mørke. Vi står oppe ved restene av tysk okkupasjon på Møvigknatten. Vi har styrt vår kalde nattlige tuslerunde ut til Møvigveden og tilbake. Underveis så vi ut i mørket mot Flekkerøya. Ole Stian kan mer enn oss om hva som har skjedd langs kysten vår. Hans slekt kommer fra Ny Hellesund. Og da har man saltvann i blodet. Han forteller om 27. februar 1904. Da kom kom skipet Oscar II fra New York for full fart mot norskekysten. Om bord hadde det omkring 160 passasjerer og omtrent like stor besetning. Dessuten hadde det 3.300 tonn last, vesentlig mais, kornvarer og stykkgods.

Da skipet nærmet seg Songvår og det lysnet av dag 28. februar, samtidig som været var fint og stille, bestemte losen seg for å gå inn Vestergabet, for derved å spare en halv time. Dette var vanlig praksis. Men denne dagen møtte Oscar II en utgående damper, og kom derfor noe lenger øst enn vanlig. Dessuten forvekslet losen Gammeløya med en odde innenfor.

Skipet rant på et skjær, vann strømmet inn i maskinrommet og Oscar II tok til å krenge. For full fart ble skipet ført inn på sandgrunnen i Sandviga. Kapteinens valg reddet alle om bord og hele lasten.

Senere ble 1000 tonn mais solgt på auksjon i byen og at et øyenvitne fra Flekkerøy kunne velge mellom 500 kroner eller abonnement på Aftenposten resten av sitt liv etter å ha fortalt historien.

Losen fikk sparken.

Du kan lese mer om skipet her http://norwayheritage.com/p_ship.asp?sh=osca2

eller her http://www.liners.dk/ship-dk/Oscar_2/Oscar-2-dk.html