Gratulerer alle venner med vel overstått 2013,- snart. Et år som lett lar seg oppsummere for min del. 1. Maya dro til Brasil. 2.Ole og Tomm dro til Smukfest. 3. Husbygging.

Jeg sa til min kone sist vi bygde hus at det skal jeg aldri gjøre igjen. “Neste gang skal vi kjøpe “nøkkelferdig” sa jeg bestemt. ” Ja, hvis du setter i gang nå blir det jo nøkkelferdig før vi flytter inn!” sa hun. Vel, softeTomm har bygd hus, Maya møtte sin healer i Brasil, og en kamerat og jeg møtte Prince i en Bøkeskog. Året har vært vondt for mange i verden, men godt for oss. Vi er heldige. Vi har funnet gullbilletten til WillyWonka. Og skal du ha et nyttårsforsett med mening så er det dette: Del mer. Del dine penger. Del din tid. Del dine meninger. Del din glede og del din sorg. Vær sammen med de du er glad i face to face og ikke facebook to facebook. Gå ut å hør fuglene kvitre istedenfor å twitre. Ta vare på deg selv og gjør ting litt langsommere. Bygg ditt eget lille delelager.

Godt Nyttår alle sammen. Og husk enhver nyttår saft skal nytes med to deler vann.

Fokuseringsprinsippet er levende i vår tid. Vi skal være überfokuziert på jobb, i trafikken, hjemme og til om med sovinga. Det finnes teorier, rett og galt,  og alternativer til absolutt alt. De brilliante bruksanvisningsmakerne i IKEA burde utvide spekteret sitt til ALT. Og for meg, som er en slabbedask (for tiden med dusk) er det rett og slett vanskelig å være oppdatert. Jeg klarer ikke hold fokus hele tiden på hva jeg spiser, hvordan sittestillingen og andre stillinger er. Appene hoper seg opp. Jeg klarer ikke å vite nok om alt og utføre mitt daglige virke på den måten som er rett akkurat i dag. Av og til ønsker jeg at fokuset på selvrealisering i alle livets kroker ble vridd mot selvresirkulering. Bruk deg selv om igjen. Alt trenger ikke være nytt, friskt og grensesprengende. Det er egentilig nok å være seg selv. Her og nå. Og i morgen skal jeg forlate de virituelle vennene og gå på byen og slappe av med virkelige kamerater. Av og til spiller vi Dart. Faen! Da må en være fokusert igjen. Tror jeg tar med meg min egen dartskive.

En lett liten selvoppfunnet unnskyldning er nok, og vi gjør ingenting. “Det nytter ikke at jeg gjør noe, bare jeg” sier mange. Det nytter ikke at jeg velger vekk et produkt når det finnes 1 milliard andre som ikke gjør det. Det nytter ikke. Hvilken passiv liten tanke det er. Hvis du gjør ditt og jeg gjør mitt får vi noe til. Og en gang i mellom får vi virkelig bevis på at det nytter. Palmeolje ble den store stygge ulven i fjor. Vi fikk høre at palmeolje er usunt, den sørger for avskoging og den fantes i mange produkter. Noen bestemte seg for ikke å kjøpe den mer. Vi. I Norge. Iøpet av ett år har vi redusert Norges palmeoljeforbruk med 60 %.  Det vi, og andre har gjort har nå fått verdens største leverandør av palmeolje til å endre politikken sin. Selskapet skal ikke lenger være involvert i virksomhet som ødelegger regnskogen. Gigantselskapet Wilmar (verdens 223. største selskap) står for hele 45 prosent av den globale handelen med palmeolje. Nyorienteringen viser at det er mulig å presse næringslivet til å ta miljøansvar.

Det nytter. Gjør ditt, så skal jeg gjøre mitt. Les mer på lenka under, det nytter.

http://www.nationen.no/2013/12/11/landbruk/palmeolje/mat/miljo/8409674/

http://www.wilmar-international.com/

http://www.regnskog.no/no/bevisst-forbruker/palmeolje/hva-er-problemet-med-palmeolje

http://en.wikipedia.org/wiki/Wilmar_International

Jeg er en årgangsmann som fortsatt har puls. Et hjerte som banker og bryr seg. Jeg lar sjelden en fjær bli til 10 høns,- selv ikke i heia. Og ikke minst, jeg er ofte min egen kilde til underholdning.  Jeg har en selvbestemt forståelse for hva som er kultur. Kultur for meg. Det erfarne kritikere forteller meg er høyverdig kultur kjeder meg oftere enn det gleder meg. Men det er jo kultur. Jeg bare velger det vekk. En gjeng dyktige venndøler er også kultur. Kanskje ikke alle liker det, – men det er kultur. De pirrer min nyfikne evne til opplevelse i motsetning til mye annet. Det at de rører ved langt flere pulser enn et gjennomsnittlig høyverdig kulturarrangement, er flott.

Etter en lang og ganske suksessrik karriere innen de såkalte kreative miljøene har jeg forstått at mennesker har meninger. De fleste av oss har det, har jeg skjønt. Ofte ulike. Det er det som gjør de fleste av oss åpne for mer enn vår egen komfortsone. Og jeg berømmer Kilden og Baardson for at de, som forvaltere av offentlige midler, fordeler sine satsinger. Nå også til noe som jeg kan like. Jeg takker også dem som nå rakker ned på Kildens valg. De sørger sannsynligvis for ekstraforestillinger.

Etter et år med bygging og jobbing og” The never ending story” følelse kom dagen. En kamerat spurte og jeg nølte. Gudd. Jeg hadde lyst, men har fortstatt så mye ugjort i huset. Det var kona som sa. “Dette trenger du,- GÅ!” Og jeg gjorde som hun sa. Jeg ble med kameraten min. En natt i skogen, ved et bål, under en presenning. I Skråstadheia Naturreservat fant vi en urørt liten kolle. Mens han ryddet leir, fant jeg klissklass ved. Klokka seks var det stupmørkt. Klokka ni regna det. Klokka 11 sovna vi. Vi satt ved bålet og holdt kjeft mellom de gangene vi pratet. Sjelen fikk påfyll i takt med kameratskapet. Takk Arild. Jeg trengte dette like mye som du.