Et oppvarmet “Walk-In-Closet” med “Clothes, shoes & accesories”.

1. Dør med korrekt oppvatret furuknagger for casual oppheng av yterjakker(utpreget vintage og retro stil)
2. Tilfeldig plassert furustamme med variable muligheter.
3. Dørhåndtak, – uunværlig når man skal komme ut av skapet.
4. Retro Hummel sportsbag fra 80-tallet. Inneholder spor av sokker, leggbeskyttere, balsam for tigere, samt en og annen øl.
5. Shoerack, – furuinspirert skohylle fra Europris med juster- og rustbare skruer.
6. Beverages, – da timer blir brukt for å sette sammen det rette outfit, er en lett forfriskning godt å ha for hånden. Skapdranker av ganske lite øl fra CB .
7. Sandals that are not sandals! sa plakaten så jeg kjøpte de.
8. Oppvarmingssystem fra Elkjøp til 239,-.
9. Shoerack 2. For at ikke øyet skal bli overveldet av alle mine sko, har jeg fordelt de i to hyller. En hvor joggesko,tursko og fritidssko ligger, fri for pensko, og en hvor fritidsko, joggesko og tursko ligger, fri for pensko.
10. Utspilte fotballsko som inneholder masse finspill, noen tuneller og mange snublerier.
11. Accesories. Tilbehør til det meste, min lille Schpaa-avdeling som jeg velger å kalle det.
12. Våtsko fra NeilPryde, som her er tørre. Og Reef Sandals som brukes for lite.
13. Dagens fotballsko. De er liksom rette å bruke. De er i tiden. De er det eneste paret.

Våren er vår i år. Vi utfordrer alle det vi har lyst til. Det vi har lyst på. Vi prøver vel stort sett døgnet rundt å gjøre det bedre for oss selv. Selvrealisering, selvoppgradering. Slik at vi kan ha det ennå litt bedre i dag enn i går. Men i dag skal jeg gjøre noen andre litt gladere. Vet ikke hvem ennå, men kanskje jeg skal si takk til dama på Rimi. Hilse på bussjåføren, eller ringe til noen som kanskje trenger en piff. I dag skal jeg få noen til å smile. I dag skal jeg gi komplemanger jeg mener. Ingen likes på facebook. Hvis jeg liker noe som noen gjør der så skal jeg ringe til dem og si at,- “Det var fint det du skrev.” “Det var et fint bilde av middagen din.” Jeg skal si det. Ikke skrive det i en semikomalignende tilstand.

På vei til jobb en dag så jeg en ny tagging. Stor tagging. Litt skummel tagging. Enkelt budskap, men sannsynligvis ikke så enkel forklaring. Hvem er det som skriver slikt? Hvem er det som er vennene til den som har skrevet dette? Hvem ga denne personen en god klem sist?. Jeg har jo ikke peiling, men det aner meg at det ligger mye grums i historien bak denne tagginga. Kanskje noen fler klemmer forut for tagginga hadde fjernet litt grums.

Jeg skal gi noen en klem i dag.

Ja! Jeg er kanskje syk i hodet til tider. Jeg deltok i en begravelse her for leden. Fin og høytidelig. En riktig høytids… eller kanskje lavtidsstund var det. Ved møtet etterpå hvor god mat og søte kaker og langtvekkbortefjerne slektninger ble godsnakket med falt jeg litt i staver, som man sier. Kjedelig var det rett og slett. Fra vinduet i OddFellow bygget, hvor kakene ble servert og slektskapsforhold diskutert, så jeg plutselig en rumpe, opp ned. En riktig gammel rumpe. Skrukkete og værbitt. Opp med kamera, og vipsknips, rumpetreet var foreviget. “Hva tok du bilde av?” spurte en 12-menning. “Ehhhhh” sa jeg og la vekk kameraet. Men neste dag gikk jeg i skogen på jakt etter trerumper. De er overalt egentlig. For den som ser etter dem. Og jeg har en mistanke om at det ikke er mange av oss. Trefetish? Finnes det. ……Kanskje min kone har rett. Jeg er en sopp.

Tenk å være et tre med reiselyst. Tenk å være en tørrlagt dam. Tenk å være tang med vannskrekk. Tenk å være en mett kompostkvern, eller en utørst sluk. Tenk å være den skarpeste gaffelen i skuffen. Tenk å være det eplet som faller lentst fra stammen eller være den som ikke går over bekken etter vann. Tenk å ikke kunne tenke. Tenk å være bevistløs. De fleste av oss er vel ofte det. Tenk på hva du liker på facebook. Tenk på hva en deler og hva en forteller. Facebook er bevistløshetens marked. Når var det sist du snudde deg til en kollega på jobb og sa “middag” for så å snu seg vekk igjen og fortsette med det du gjorde. Kollegaen gjør ingenting på to timer. Så snur han seg og viser tommelen opp. Hm. Hvorfor er det så lett å være meningsløs på facebook, men ikke face to face? Tenk tanker akkurat nå. Se det du ser akkurat nå. Vær tilstede i øyeblikket. Klarer man det er man flink. Flinkere enn meg. Men jeg forsøker i alle fall.

Film som forteller alt: http://www.youtube.com/watch?v=8UouP8cRYZ8

Jeg har ei tante fra Iran. Jeg har ei tante fra Egypt. Jeg har en fetter fra Spania. Jeg har ei kusine fra Kypros. Jeg har en onkel i Frankrike. Jeg har ei kusine i California. Jeg har ei svigerdatter fra Thailand. Jeg har ei god venn fra Korea. Jeg har en venn fra USA og en fra Australia. Og til og med en fra Holland. Jeg har 4 venner fra England og en arbeidskollega fra India. Jeg kjenner en familie fra Afghanistan. Har til og med venner fra Troms. Det er 17. mai for alle i dag. Ikke bare for meg og deg, men egentlig for alle som følger vår kalender. I Norge er det nasjonaldag. Vår dag. Den norskeste av de norske. Og uti verden er vi norsker kjent som hyggelige, høflige, omgjengelige og inkluderende folk. La oss fortsette med det. 17. mai er en dag hvor vi feirer oss. Vår måte. La vår måte fortsette med akkurat det. La oss dele denne dagen.

Hipp hurra for meg, min familie, mine venner …..og resten.