Badestigen er helt ny. Ble montert i går og kun testet av en eldgammel hvit mann iført shorts. Den ble montert på siden av vårt lokale hoppeslott; brygga. Den ble testa av barneføtter og voksenføtter før vi lagde middag. For vi lagde vår-ruller i går. Egentlig meningsløs mat siden sommeren allerede har begynt. “Vår-ruller er best om våren”, sa jeg. Kommentaren ble møtt med blikk tommere enn mitt. Og vår-rullene skulle være heimelaga. Vel, de endte opp med å bli hyttelaga. Supansa styrte oppskriften. Vi andre var kjøkkenassistenter. “Hvorfor ikke heller et par Grandis ?”, spurte jeg. Tomme blikk igjen. Vel, etter hvert skjønte jeg vår-rullenes magi. Det er ikke selve måltidet som er det viktigste, det er veien dit. Maya hadde handla inn i går. Stian bar all maten. Jeg pakka ut. Og snart sto vi fire stykker på et 2 m2 kjøkken og skravla og skrelte grønnsaker. Vi satt snart etter på brygga og snitta kål og raspa gulrøtter og finsnitta bambus-skudd. Så var vi oppe i hytta igjen og wokka alt det grønne. Etterpå gikk vi barbent ned til brygga igjen og satt sammen mens vi satt sammen vårrullene. En etter en etter en. Hele tiden mens vi smilte og lo. Barnebarna og ei innlånt bikkje løp lekende lett rundt. Det tok noen timer å lage dette. Fine timer. Ikke noe stress, bare tid. Et det dette som er slowfood? Vi tok oss tid. Den tiden det tok. Jeg som ville ha Grandis, tok feil. Jeg er et kålhue. Vår-ruller er gode selv i juni. Etterpå testa vi alle badestigen på hoppeslottet igjen. Den holdt ennå. Til og med for en vårrullmett bestefar.