Skulle du ha sett. En snøhaug. Minst 10m2! Plass til ski! Jeg rørte litt i den med mine kjempehender for å artsbestemme klistertypen jeg må bruke her. For der det er snø, kan man gå på ski. Dobbeldans over sandkorn og singel. I hockey utfor brøytekanten og de 2 metran ned i hengemyra. Fiskebein opp igjen for så å ta en pust i bakken på toppen og skue inn over asfalten ved Bay Auto. Fint skal det bli, med Kvikklunsj i lomma og no godt i termosen. Trosten som jaller våryr mot himmelen. . . . . . . . . . . . . . . . . . Kona blir neppe med.

Av og til knipser man for tidlig. Lurer på hvordan neste bilde ville sett ut. Stian er glad i måker, akkurat som meg. Vi har hytte ved sjøen og avfallskverna i form av måker funker utmerket. Vedlikeholdsfri og gratis service. De fornyer seg selv hvert år uten hjelp fra oss eller NAV. Prøverørsmåker har jeg heller aldri hørt om. Vi mater dem altså. Skrik og skrål og måkevarianter av kampsporter. De kommer sjelden for nære oss. For feige er de. Akkurat som meg. Men ut av luften kommer de. Måkene som feiler noe. De maniske.

Lurer på hvordan neste bilde hadde vært.

For et år siden. Altså i fjor for de matematisk evneveike, landet det ei måke på karmen utenfor kontorvinduet i Ægirsvei. Riktignok er vi uttalte sauevenner, men våre store naturlige hjerter levner plass for våre bevingede måkevenner også. Det landet ei måke altså. Med ett bein. Landmine, – tenkte jeg. Krigsveteran,- tenkte jeg. Eller kanskje den har gått i ei måkefelle,- tenkte jeg. Måkesaks,- tenkte jeg. Muligens en oversulten avmagra sjøørret har nappa av beinet,- tenkte jeg. Organdonasjon? Landa på strykejern? Mulighetene var jo mange og måka fløy bare vekk når jeg henvendte meg til den.  Men dette var for et år siden. I vår kom svaret. På ny landet denne enbeinte måka på karmen, slapp en måkebærsj, og kalte på vennene sine. To av dem kom, og da så jeg det. Måkefrekkisen til høyre hadde stjålet beinet. Ikke rart de skriker.

Nymalte egg og rosa pannebrasker. Fingertupper med softissmak og vannblemmer overalt etter lauvraking og lukesåre knær. Takk til global oppvarming og alle dere som digger tomgang og antisirkulering. Påsken ble varm i år. Sola kom og varmet, masse. Korte bukser. Tær ut av støvfylte sandaler og faktor 20 på barnekinn. Det var fint. Påskeharen, som ingen helt vet hvor kommer fra, bortsett fra at den har hoppet hele veien hit fra Tyskland, hoppet inn i vår liv og ut igjen. Tror neppe gud og jesus så den i det hele tatt. Lurer på om den var i Getsemane? Men påska var god. Utopisk og illusjonistisk. April på kalenderen og så står jeg på svaberget og lurer på om jeg skal bade. Hmm. Godt å komme på jobb igjen. Alle har hatt det godt i påska. Det er gøy når alle smiler.

Det skjer ikke ofte. Og har ikke skjedd på massevis av år. Og tør jeg nevne det. Nei. Fy. Men i går skjedde det. Og jeg tør nevne det. Min vakre kone som alltid overskygger sine omgivelser havnet i skyggen. Skummelt, ja nesten utopisk. Personlig er jeg jo vandt til å leve i skyggen av henne, men det har jo alltid sine fordeler. Man kan spise alle de samme kakene blant annet. Men i går stod jeg altså i sola og så min kone i havne  skyggen. Og hvilke skygge. I fersk vårsol speilet hun seg på veggen sammen med nyutsprungne påskeplukkekjøkkenbordkvister. Det var vakkert. Påsken i år er den beste.

På grill besøk hos sønn, sa, og barnebarn havnet hun i skyggen. Jeg blir flinkere til å se. Så at hun var i skyggen og tok bilde av det. Vår gangster svigerdatter tok bilder av barna i sola hun og. Og Lucas spylte vekk frøene som ble plantet i går og vasket bilen. Det er vår ennå.

Det er rart med oss mennesker. I hvertfall med Arild. Og kanskje også meg. Vi dro avsted kl. 5 en morgen for å se på menn som slåss om damer for å ha sex. Vi kunne bare gått på Seven Eleven i Markens. Større sjanse for å se slåssing og ikke så forbaska sent. Men vi valgte å kjøre til Iveland. Hvorfor ikke. Iveland kl. 5 på morran er heil vilt. Ut på tur for tiur. Inn  i skogen, opp en bakke rundt en knaus og der hørte vi de. Tiuran. De lager lyder som er magiske. Ingen mulighet til å forklare det. Vi snek oss frem. Over gjenlevende snøflekker og gjenom stikkende einer kratt. Vi hørte, så tiurbærsj, og skremte opp et par. For å gjøre en lang historie kort. – Vi er amatører. Hørte mye. Skremte opp mange. Fikk tatt bilde av en . Men gudd  å gøy. Etter noen timer så kapitulerte vi. Gikk inn i en annen skog og fant MaurCountry. 5 digre maurtuer på 10 minutter. Kult. Og den ene i solsteika hadde våkna. Vi er rare vi mennesker. I hvertfall jeg. Og kanskje også Arild. Vi ble fasinert av maur. Men for en turkamerat. Det var fint. Men nå skal jeg sove.