De er der hele tiden og over alt. Huleboerne. Eller de hule beboerne. Med “long lashes” og definerte bryn, viser de deg topper og tupper. Rosa bloggerne. Det er mange av dem og de har tusenvis av diltere uten filter. Jeg har tatt mot til meg og lest en del av det bloggtopplistens 20 øverste skriver om. Vakre unge mennesker. Noen ganske få skriver for egen del, om en interesse, eller en oppriktighet mot noe. Men de fleste. Deres budskap er så hult. Uten substans. Egentlig ikke noe budskap. Bare et selvpålagt BigBrother øye. Er det mennesker som bare holdes oppe av oppmerksomheten. Jeg tror kanskje ikke det. Men hva hadde de vært uten oppmerksomheten, og hva blir de når den forsvinner. De er uten tvil flotte personer for vennene deres. De som kjenner dem kjenner dem går jeg ut i fra. Og de lever jo bare i rosa sonen for en liten stund. Holdt oppe av oppmerksomheten og sponsorpresanger. Det kan jeg skjønne. Hadde nok likt det selv om  10 tusen leste bloggen min hver dag. Rosabloggerne er ordentlige. Jeg tror at alle mennesker i utgangspunktet er skikkelige folk.

Det jeg derimot ikke skjønner er alle de som følger disse bloggene. Sauene. Flokken. I anfall av bevisstløshet legger disse rosa sauene inn smilefjes og kommentarer. -“Helt enig,” var det en ung pike som skrev. “Helt enig i at sminke skal holdes vekk fra barnekskolen”,- kommenterte hun på et innlegg av ei rosablogger som skriver om sminke i annenhvert innlegg. “Helt enig”. Selv kunne hun ikke leve uten. Hun gikk i 9nde.

En annen ung dame var forbannet for at Paradise hotel deltakernes blogger fikk så mange lesere så fort. Skikkelig sur. Men hun digget Paradise Hotel og skrev om det på bloggen sin.

Alle de rosa sauene ser alltid ut til å være enige med det den hule rosa boeren sier.

Det er så mye jeg vil forstå men ikke skjønner.

Jeg er glad jeg er gammel og dum.

Kan foresten anbefale bloggen AlltidSulten for de som er kjøkkenglade. http://www.alltidsulten.com/category/smasnacks/ Den ligger for tiden på 17. plass på blogglisten. Den eneste av de 20 øverste som er laget og skrevet med hjertet, ikke bare for oppmeksomhet, slik jeg ser det.

“Hei!”. En liten stemme visket fra bordplaten. “Hei!” visket den igjen. Jeg så ned. “Hei”,- sa jeg tilbake. Så staks at det var en tvillingsjel og vi “bondet” med en gang. Intuitivt vennskap ved første blikk. “Hei”, svarte jeg. “Jeg heter Tomm”, sa jeg. “Hva heter du”. “Tor” svarte han.

Seminar er lærerikt og gøy. Spesielt når man forstår hva der tales om. Dette seminaret  var ikke lærerikt og gøy. Jo, det var jo lærerikt og gøy, rent bortsett fra at jeg kjedet meg og ikke forstod en dritt. Men jeg holdt fasaden. Satte øynene i powerpointen og så ut som jeg var der. Helt til jeg møtte Tor. Han sa et lite “Hei” nede fra bordflaten.  Tor Visi hette han, med eget navneskilt og greier. Han skjønte heller ikke noe av det som ble gjennomgått. Det var noe datagreier. “Kan jeg spandere en kopp kaffe?” spurte han. “Takk som byr”, svarte jeg. Og siden han hadde både briller og kopp var det bare å ta tak i hanken og

“Hei, skjønner ikke du heller noe?” ble det hvisket fra sidemannen.

følge med. Vi reiste oss stille for ikke å vekke nerdene. For dem var all dataarkitekturmatematikk informasjonen en ut av kroppen euforisk opplevelse . Men vi listet oss bakover i salen og Tor stoppet ikke før han hadde stilt seg opp under kaffemaskinen. “Værsågod” sa han. “Om du gidder så bare trykk på knappen merket med SVART kaffe”, sa han.”Okei” sa jeg.  “Takk som byr”. Og etter noen kaffe og gurglelyder fra maskinen og et par veldig skumle nerdeblikk fra de bakerste radene, kunne jeg og Tor Visi sette oss ned og nyte kaffen sammen.

Og når man finner en slik venn, går liksom tiden litt fortere. Vi hang sammen resten av dagen og småpludret om alt og alle. Helt til klokka ble seks for da hadde Tor en Spa-avtale med vaskemaskinen. Men da var også seminaret ferdig, så det passet bra. Vi tok farvel.