iPhone er som kjent livsledsageren til alle som har en slik en. Man blir faktisk litt bedre som menneske av å eie en slik epletelefon. Se! Å dæh! Naise! og Smooood, eller love ya er uttrykk som florerer blandt disse stolte eiere. En samling plast og metall har blitt til et elsket produkt, som til og med uttales pent.  – “aii faunnn”  . Det er viktig med lang nnnnnnnnnnn på slutten. Godd bedre om du kaller det en telefon, eller mob. Nei, takk.

Men som den undersøkende journalist jeg ikke er estimerer jeg at navnet har sin bakgrunn i mytologien. Romersk mytologi. Faun. iPhone =iFaun. Faunen er halvt menneske og halvt geit. (Mye likt oppførselen til iPhone eiere. ) Faunen er en manifestasjon av  ånder som hindrer mennesker å slippe til Romerne trodde Faunen sådde frykt og angst i mennesker som ikke var dens venn. Ikke helt ulikt iPhonen, spør du meg.

Jeg har selv sett voksne mennesker vippe på iPhonen sin og hyle ut i pur glede når et foto snur seg. SE! den ligner et ølglass. SE! jeg kan blåse inn i den. SE! den kan ta bilder av deg og gjøre deg skikkelig feit. Hmmm.

Jeg har en mobiltelefon med lommelykt, så da er jeg fornøyd.

For litt siden tilbragte jeg en uke i København. Det var sen høst, surt og kaldt. Eneste solskinn vi fant var på flaske. Selv om vesken var brun ble ikke vi særlig brune. Men varmet gjorde det. Målet for turen var å oppleve en mann ved navn Eckhart Tolle. http://www.eckharttolle.com/home/ Han holder foredrag om måter å være og tenke på. Leve her og nå. Det er en effektiv sammenblanding av alle mulige religioner og ideer. Nesten som essensen av gode tanker. Fra en stol på en scene trollbandt han lavmelt 2000 stk. i to timer. Leve i nuet. Be in the present. Fokusere.

For meg henger det nært sammen med mitt kreative yrke. Å tegne er å se. Se. Bruke nuet, og huet og følge med. Bruke tiden til å være her, uansett hvor du er. Bruke øyne og ører. Være til stede for de du er hos. Å ikke alltid prioritere mobilen dersom den ringer. (Jeg har oppdaget at det går an å ringe tilbake.) Være der for din famile og dine venner. Men i København så jeg også et trist navn. Kanskje en hus uten venner. Eller som jeg velger å tro. Det aller, aller første huset i København. Derav navnet, som så bare har blitt hengende ved. Lev i nuet. Det er det eneste som er mulig.

Det har vært en innholdsrik helg. Niesebesøk, familiemiddag, flatfyll, barnepass og isdans. Søndagens varmende solstråler var deilige hele veien gjennom mine noe reduserte lemmer. Reduserte av den foregående dagens nervøse alkoholkonsum. Men det er en del av spillet. Niesen og ungen og jeg dro ut på glattisen. Men ødelagte balansenerver var det godt å holde i tauet til akebrettet. Det var livslinen. Den holdt meg stort sett oppreist det meste av tiden og funket på samme måte som en utrigger gjør på en kano. Det var flott. Isen var befolket med lykkelilge mennesker. Noen på skøyter, noen med spark, andre bare gikk og datt, mens enkelte satt og stirret lobotomert men forhåpningsfullt ned i et hull i isen. Hvilken dag.

Om ettermiddagen satt vi niesen på bussen, og borte var hun.

Men i dag morges kom alle menns våte drøm  inn Topdalsfjorden. Først kom en diger heisekran, “Uglen”, inn til kaia for å hilse på den digre heisekrana som allerede står der. Og de løftet på en diger heisekran som skulle over på en ennå større lekter. WOW. Store ting!

Men så kom en ennå større ting. Vet ikke helt hva det er, men stor er den.

Pust og stønn, hjertet hamrer. 

Hverdagen går ofte i rutiner. Kjente, vandte, sedvanlige, forventede hendelser og oppførseler satt i system over tid. De fleste av oss opplever ikke noen hjerneaktivitet av vesentlig grad før sånn ca 11.34. “Hva er det til lunsj?” tenker vi. Dagene starter ofte med at vi våkner opp. Vi strekker kroppen så det knaker og slipper ut overflødig og oppsamlet veske og luft på ulike måter gjennom ulike åpninger. Avisen blir hentet av noen av oss. Stusser kanskje over at den ligger feil vei i postkassa mens hoften knuses på isen og tærne moses i dørsvilla. Og slik går no dagggan.

Men oh glede. Hverdagen vår ble snudd opp ned denne helga. Prinsessa kom. Formerly kronprinsesse, men akk, ikkje nu lengre. Barnebarna kom og ho ble dekronifisert. Fra en forblåst og iskald perrong ble ho fraktet til vår leilighet og  oppvarmet middag hvor hun selv sprer lys og varme. Helgen er ikkje den samme denne helgen. Hun bor i hovedstaden i Norge til daglig og det er fint å høre historier fra regjeringskvartalets nærhet.

Og gode klemmer ikke minst. Det er godt å kjenne at noen er glad i deg. For noen uker siden var broren på visitas og takk begge to for at dere snur leiligheten opp ned av og til.

Livet ekkje så verst når hverdagene er fine.

Som graverende journalist er jeg alltid på vent. Med  øynene åpne, faktisk vidt oppsperret, stirrer jeg ut i en verden full av historier.  Alle har sin, og noen bærer på en hemmelighet. Ved et tilfelle beveget jeg meg utenfor mitt kjente nabolag Rona. Jeg tok sjansen og gikk utover i Randesund. Langs sykkelstien vandret jeg ubemerket for ikke å uroe de lokale. Strømme og den nedlagte Byggmakker innerst i Korsvikfjorden ble passert. Nå var jeg langt vekk hjemmenfra. Kunne ikke snu nå. Jeg hadde fått en freelance jobb fra Dvergsnes Gazette og OdderheiPosten. Gevinsten overgikk risken akkurat nå. Forkledd som en strikkeinteressert kristen fisker fra Fidjekilen nådde jeg ICA Dvergsnes. I timesvis observerte jeg “the natives” før jeg hadde knekket koden og turte å fiske frem kamera og snike meg mot døråpningen. Pulsen dundret, og det var allerede lenge siden jeg hadde tisset på meg. Men betalingen kom.

Like innenfor døren fikk jeg tatt et bilde. En innavla beboer av den aller, aller, aller verste sorten. Sjuskete og bakfull kom han tomøyd, men ikke tomhendt mot meg. Bare en tynn hinne av plastikk skilte han og utallige flasker øl. Han påsto at han hadde fått oppdrag av MythBusters. Utsagnet: “Man blir ikke full av en pose med øl” skulle nok en gang bli utprøvd.  ……………..Jeg hadde sett nok. Jeg runna back to Rona.  Mission accomplished.

En fin dag endte med at jeg gikk inn i skapet igjen. En flott morgen, med kaffe og frokost, etterfulgt av 100 meter sprint opp til busstoppet tok meg til jobben og hyggelige kolleger. En god venn, – det vil si kona til en god venn, som også er en god venn ,spanderte lunsj. Betyr det at min gode venn ikke er en god venn lenger eller er det bare min gode venns kone som blir en venn eller hva kan man egentlig venne seg til.  Ja si det.

Solen skinte og jeg forlot arbeidsdagen tidlig og hev meg på skiene igjen. Klink is i skogen, skulle nok valgt skøyter i dag. Det var så bakglatt at jeg kunne gli oppover hvis jeg gikk bakover. Men flott var det uansett. Og kvelden vakke ferdig.

Vår kjekke lille rivningsekspert, – eller barnebarn som noen kaller han, skulle overnatte. Det er gøy med de ufullendte 3 åringene. En vet jo aldri hvor tankene deres flyr. Så etter å ha lurt i han litt mat tok han over kontrollen. Det startet med en leengre biltur med ei skapdør som ratt. Fasinerende. Etter det ble jeg stuet inn i et hjørne før han fant det for godt å pakke meg helt vekk . Jeg fikk vel aldri noen forklaring på akkurat hvorfor jeg skulle sitte der. Og forståelse fra han fantes ikke. Men det var på tide å gå inn i skapet igjen. Skulle ønske jeg hadde en treårings åpne fantasi.

Endelig. Sol, ski, snø og kona i bilen. Staver i baksetet og smøring fra swix i bagasjerommet. Vi tok fart, ut av garasjen, og vips, vi var på tur. Mot Støleheia. Vi for forbi Skråstad, i 80 langs otra, litt mindre opp Høiekleivane. Blink, blink til høyre og vi var ved løypa. Viktig å høre på erfarne folk og vi snappet opp ordet klister. På med det. Noen sa det var fint føre. Men de var bundet fast til hver sin overdopa retriver, så troverdige var de neppe. Far tar ansvar og etter 5 minutter er hendene sammenlimt og skiene i sporet. Stavene vil sitte godt i håndflatene i dag. Men akk. Det var bakglatt. Stønn. Men vi drøyde til oppoverfiskebeinsbakkene var unnagjort. Der fant klisteret nok en gang vei opp av sekken, klart til å klisse til ennå mer. Hei, hørte vi. To hoder snur seg og der står Rosen med kone og venner. Spikerfeste sier han. Vil dere ha, sier han og drar opp sprayklister fra sekken.

Yess. Takk Øistein. Du gjorde turen bedre.

Litt kameratest ble det og. Nytt og skinnende med masse muligheter. Gøy for far. Irriterende for mor. Men hun fikk sol i kinnene så fornøyd var hun.

Kom dere ut.

Å tegne er å se. Bruke øynene og assosiere vilt og uhemmet. Men av og til tar assosiasjonene meg til skumle steder. En dag etter å ha steget av bussen for å gå til kontoret passerer jeg en container med følgende påskrift,- ” HELLANGELLS”.  Hmmmm sa jeg og hmmmm tenkte jeg. Hvem har vært her? Det er vel neppe en av Thom Hell sine groupies. Jeg ser for meg en motorsykkel fantast med underliggende aggresive tendenser og sprittusj i lomma, som ikke har noe i mot å tagge på en vegg. Han har heller aldri  brydd seg om å se bak på skinnjakka for å vite hvordan du staver navnet på klubben du er medlem av. Manglende skolegang og en utpreget gi faen holdning er og i hodet mitt. Lurer også på hva årskontingenten i den klubben er.

Uansett. Han har jeg ikke lyst til å møte.