Som graverende journalist er jeg alltid på vent. Med  øynene åpne, faktisk vidt oppsperret, stirrer jeg ut i en verden full av historier.  Alle har sin, og noen bærer på en hemmelighet. Ved et tilfelle beveget jeg meg utenfor mitt kjente nabolag Rona. Jeg tok sjansen og gikk utover i Randesund. Langs sykkelstien vandret jeg ubemerket for ikke å uroe de lokale. Strømme og den nedlagte Byggmakker innerst i Korsvikfjorden ble passert. Nå var jeg langt vekk hjemmenfra. Kunne ikke snu nå. Jeg hadde fått en freelance jobb fra Dvergsnes Gazette og OdderheiPosten. Gevinsten overgikk risken akkurat nå. Forkledd som en strikkeinteressert kristen fisker fra Fidjekilen nådde jeg ICA Dvergsnes. I timesvis observerte jeg “the natives” før jeg hadde knekket koden og turte å fiske frem kamera og snike meg mot døråpningen. Pulsen dundret, og det var allerede lenge siden jeg hadde tisset på meg. Men betalingen kom.

Like innenfor døren fikk jeg tatt et bilde. En innavla beboer av den aller, aller, aller verste sorten. Sjuskete og bakfull kom han tomøyd, men ikke tomhendt mot meg. Bare en tynn hinne av plastikk skilte han og utallige flasker øl. Han påsto at han hadde fått oppdrag av MythBusters. Utsagnet: “Man blir ikke full av en pose med øl” skulle nok en gang bli utprøvd.  ……………..Jeg hadde sett nok. Jeg runna back to Rona.  Mission accomplished.

En fin dag endte med at jeg gikk inn i skapet igjen. En flott morgen, med kaffe og frokost, etterfulgt av 100 meter sprint opp til busstoppet tok meg til jobben og hyggelige kolleger. En god venn, – det vil si kona til en god venn, som også er en god venn ,spanderte lunsj. Betyr det at min gode venn ikke er en god venn lenger eller er det bare min gode venns kone som blir en venn eller hva kan man egentlig venne seg til.  Ja si det.

Solen skinte og jeg forlot arbeidsdagen tidlig og hev meg på skiene igjen. Klink is i skogen, skulle nok valgt skøyter i dag. Det var så bakglatt at jeg kunne gli oppover hvis jeg gikk bakover. Men flott var det uansett. Og kvelden vakke ferdig.

Vår kjekke lille rivningsekspert, – eller barnebarn som noen kaller han, skulle overnatte. Det er gøy med de ufullendte 3 åringene. En vet jo aldri hvor tankene deres flyr. Så etter å ha lurt i han litt mat tok han over kontrollen. Det startet med en leengre biltur med ei skapdør som ratt. Fasinerende. Etter det ble jeg stuet inn i et hjørne før han fant det for godt å pakke meg helt vekk . Jeg fikk vel aldri noen forklaring på akkurat hvorfor jeg skulle sitte der. Og forståelse fra han fantes ikke. Men det var på tide å gå inn i skapet igjen. Skulle ønske jeg hadde en treårings åpne fantasi.

Endelig. Sol, ski, snø og kona i bilen. Staver i baksetet og smøring fra swix i bagasjerommet. Vi tok fart, ut av garasjen, og vips, vi var på tur. Mot Støleheia. Vi for forbi Skråstad, i 80 langs otra, litt mindre opp Høiekleivane. Blink, blink til høyre og vi var ved løypa. Viktig å høre på erfarne folk og vi snappet opp ordet klister. På med det. Noen sa det var fint føre. Men de var bundet fast til hver sin overdopa retriver, så troverdige var de neppe. Far tar ansvar og etter 5 minutter er hendene sammenlimt og skiene i sporet. Stavene vil sitte godt i håndflatene i dag. Men akk. Det var bakglatt. Stønn. Men vi drøyde til oppoverfiskebeinsbakkene var unnagjort. Der fant klisteret nok en gang vei opp av sekken, klart til å klisse til ennå mer. Hei, hørte vi. To hoder snur seg og der står Rosen med kone og venner. Spikerfeste sier han. Vil dere ha, sier han og drar opp sprayklister fra sekken.

Yess. Takk Øistein. Du gjorde turen bedre.

Litt kameratest ble det og. Nytt og skinnende med masse muligheter. Gøy for far. Irriterende for mor. Men hun fikk sol i kinnene så fornøyd var hun.

Kom dere ut.

Å tegne er å se. Bruke øynene og assosiere vilt og uhemmet. Men av og til tar assosiasjonene meg til skumle steder. En dag etter å ha steget av bussen for å gå til kontoret passerer jeg en container med følgende påskrift,- ” HELLANGELLS”.  Hmmmm sa jeg og hmmmm tenkte jeg. Hvem har vært her? Det er vel neppe en av Thom Hell sine groupies. Jeg ser for meg en motorsykkel fantast med underliggende aggresive tendenser og sprittusj i lomma, som ikke har noe i mot å tagge på en vegg. Han har heller aldri  brydd seg om å se bak på skinnjakka for å vite hvordan du staver navnet på klubben du er medlem av. Manglende skolegang og en utpreget gi faen holdning er og i hodet mitt. Lurer også på hva årskontingenten i den klubben er.

Uansett. Han har jeg ikke lyst til å møte.

Solen skinte dagen lang når jeg satt bak pulten min og så ut. Jeg skulle vært ute nå, det var jo alt for fint å sitte inne for en skogens mann. Som tenkt så gjort. Fra kontoret kl. 14, hjemme 14.30, mat, stilongs og votter, på do og så i bilen. Ved ski løypa 15.30. Min første tur til Naspevarden i Vennesla i år. Dette skulle bli en fin tur. Vandre inn i skogen, se solen gå ned og månen gå opp over vinterkledd landskap, snufs så vakkert.

Men! Onsdag kveld er ikke tid for skitur til Naspevarden. Denne kvelden var alle som var der fulle av adrenalin og blodig alvor. Løypa var fylt av wannabe Northuger. Jeg kunne ikke se hvem de var, for de kom jo bakfra og var 100 meter forbi i det jeg så fremover igjen etter å ha snudd hodet bakover for å se hvem som kom. Masse smale manneromper i tette skilongs med SWIX, Odlo, XL-1 med mer klistra til ryggtavla. Men jeg kan ane hva de tenker i det de så meg foran seg i sporet. På bakglatte smørefrie tuslet jeg på tur, og gikk fiskebein ved den minste motstand. Jeg ødela nok mange personlige rekorder på “Nasperunden” i går kveld. Sørga for mye inkapsla banning for tiltenkte Birkebeinere

Skibølla på tur.

Når det er sagt vil jeg takke MidtAgder Friluftsråd for ypperlig oppdatering og info på sinde heimesider. http://www.midt-agderfriluft.no/Wiki.jsp?page=F%C3%B8remelding