Det er noe rart med kunst

En kar jeg jobber med for tiden sa jeg måtte ta turen til kunstsilo før det var for sent. Han jobber med tekniske installasjoner med lyd, lys og bilde. Han sa de skiftet utstilling snart. Jeg sa jeg hadde vært der like etter åpningen og skjønte ingenting. Absolutt ingenting. Samtidskunst gir meg hodepine.

“Det er ikke slik nå. GÅ! Jeg tror du vil like det. Installasjoner med lyd fasinerer sier han. Og gå tidlig mens det ikke er andre der. Du vil ikke angre.”

OK. Jeg gikk dit på lørdag. Like etter åpningstid. Med meg et barnebarn som liker lyd og er musikalsk så det holder, og med meg et barnebarn som har et eget øye for farger og former. 200 kr. for meg. Gratis for dem.

Og med lave skuldre og lave forventninger gikk jeg inn i denne fordums kornsiloen. Det første vi så var utsikten fra toppen. Den er fin. Så gikk vi ned noen trapper. I en etasje satt det ei hyggelig dame og pekte inn i ei mørk gang. Vi visste ikke hva vi gikk til, men vi følge vibrasjonene. Inn i et mørkt rom med høytalere langs alle vegger og metervis med lysskjermer. Også de på alle vegger.

Vi ble der lenge. Følelsen denne islandske kunstneren hadde klart å dytte inn i dette rommet var magisk. Lyd og lys og vibrasjoner. Og siden vi nesten hele tiden var alene kunne vandre rundt, ligge ned, lukke øynene og bare føle.

Men vi måtte bryte opp. Parkeringa gikk ut om 45 minutter. Langs fargerike former og malerier som satte smil på tilskuerne. Videre kom vi til Draumkvedet, et 50 meter langt broderi som forteller om han fyren som sov i 13 døgn og som drømte om himmelen og helvete og fortalte om det til presten sin. Fasinerende å dedikert en kunstner kan bli. Ufattelig arbeid lagt ned i det kunstverket.

Til slutt nådde vi S-lab. Første gang jeg var der var det et levende maleri på veggene som skuffet mer enn det gledet. Denne gangen stod det et orkester der inne. En høytaler for hvert instrument. Og tipset om å gå tidlig passet her. Vi gikk uforstyrret fra høytaler til høytaler og lyttet til lydene fra ulike instrumenter. Vi stod der dirigenten skulle ha stått og nøt klangen. Eneste forstyrrende element var filmen som gikk på bakveggen. En underlig film av noen som har spist et eller annet og hoppet fra svaberg til svaberg. Opplevelsen var stor. De få andre som kom inn mens vi var der kom inn, satt et halvt minutt på en benk langs veggen og gikk ut igjen. Opplevelsen deres kan ikke ha vært noe særlig. Men vår var stor. Vi var lenge der og.

Til slutt måtte vi gå. En softis på fiskebrygga sendte ut sine lokketoner.

De fantastiske maurene

Jeg liker å gå i skogen. Finne roen, se på livet. Vår helt elleville og fantastiske natur som omgir oss. Vekk fra asfalt og faste former. Skogen har sin egen orden og sitt eget hierarki. Her utkjempes kamper. Hvem spiser hvem og hvem skygger for hvem. Hvem synger finest og brøler høyest. Av og til setter jeg meg ned i nærheten av en maurtue og hører på maurene. Er det stille i skogen kan du høre dem gå i sine maurgater. Eller du kan høre dem sverme i det 1000 maur letter på en gang. men sitter jeg for lenge kan det plutselig begynne å klø da nysgjerrige maur har funnet veien inn under buksebeinet. Maurene blander seg fint inn i alle undrene som skjer i skogen. Ser du en stor maurtue så ta vare på den. Det er jo et stort megasamfunn inne der. En hel by.

Test of Memory Malingering™ (TOMM) 

TOMM brukes i en rekke sammenhenger som: Rettspsykiatri, undersøkelser som involverer erstatning (trygdesaker, forsikringssaker mm.) og generelle nevropsykologiske undersøkelser.

Test of Memory Malingering (TOMM) undersøker visuell gjenkjenning. Testen er konstruert for å skille pasienter med reelle minneproblemer fra pasienter som simulerer. Dette kalles malingering eller aggravering (Egeland, 20o8) på norsk. Malingering er  definert som sterkt overdreven psykiske eller fysiske symptomer for å oppnå en ekstern belønning.

TOMM er en av de mest brukte og forsket på testene av malingering.

Nytteverdi

De fleste klinikere har begrenset erfaring med å oppdage om en testperson prøver å forfalske minnevansker, og kjent som malingering. Utfordringen kan føre til store etiske dilemma. I psykiatrien er det ikke bare et etiske dilemma, men også et juridisk dilemma hvis man ikke i tilstrekkelig grad får avdekket malingering.

Et grunnleggende premiss for kognitive undersøkelser er at testpersonen har ytet sitt beste for at et resultat skal kunne betrakes som troverdig og gyldig. En alvorlig form for manglende samarbeidsvilje er situasjoner hvor personen bevisst forsøker å forfalske dårlige resultater (faking bad) eller symptomer.  TOMM er et verktøy som hjelper deg som klinikker å avdekke malingering atferd. Den kan også brukes for å renvaske personer fra mistanke om simulering.

TOMM brukes i en rekke sammenhenger som: Rettspsykiatri, undersøkelser som involverer erstatning (trygdesaker, forsikringssaker mm.) og generelle nevropsykologiske undersøkelser.

Generasjon X, Y, Z og HÆ

Generasjon X, også kalt post boomers og slacker-generasjonen, er en betegnelse som blir brukt om generasjonen født fra midten av 1960-tallet og frem til ca 1980. Vi har hatt det godt og sett vanvittige ting skje rundt oss.

Millenniumsgenerasjonen er et begrep som brukes om generasjonen født fra 1981 til 1996, det vil si den den generasjonen som var barn og ungdommer på slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet.På grunn av økt globalisering, sosiale medier, spredningen av vestlig kultur og hurtige forandringer, har personer fra millenniumsgenerasjonen mer til felles med hverandre enn de har med eldre generasjoner i sitt eget land. Millenniumsgenerasjonen beskrives som den første globale generasjonen og den første generasjonen oppvokst i internettalderen; i arbeidslivet beskrives millenniumsgenerasjonen som en generasjon som vektlegger mangfold og å gjøre en forskjell i verden.

Generasjon Z er den demografiske kohorten mellom millenniumsgenerasjonen og Generasjon Alfa. De som poppa ut i denne verden fra midten av 1990-årene til tidlig 2010-årene, vanligvis med 1997–2012 som avgrensning. De fleste i Generasjon Z er barn av yngre babyboomere eller Generasjon X.

Generasjon Hæ skiller seg ut med at de har alle en ting til felles. De har eid en russebuss. De har rulla.

De må snakkes høyt til. På 17 mai. skulle jeg og et barnebarn ta bussen hjem fra busstasjonen. I det vi forlot markensgate og satte kursen ned mot busstoppet stoppet også praten. Vi kunne ikke høre hva vi sa til hverandre. For 100 meter unna stod en russebuss med 5-6 digre dundrende høytalere på taket. Det var så høyt og dyp bass at jeg var redd milten skulle ramle ut. Og ut fra bussen kom russen. Noen med øreklokker, andre ikke. Helt vanvittig høy lyd.

De fleste tror jeg burde ta tegnspråk som påbyggingsfag. Bedre føre var.

Men sant skal sies. Det kan være gøy m støy.

For en dag!

Av og til passer alt. Alt klaffer. Kanskje ikke tilfeldig for det lå mye hardt arbeid bak dagen i går. En ungdom vokser litt mer.

Isabella ble konfirmert forrige helg, men festen var i går. Og hele familien har vært med i forberedelsene. Thailandsk stil på maten passet alle. Svigerdatter satte ny standard på hva som kan bli servert gjester i et godt lag. Nye og vakre smaker blandet seg med lukten av hyggelig selskap.

Familie og venner var samlet i Maurtua barnehage for å gi den rette ære til et fint menneske på vei frem i livet. Gavebordet var like raust som gjestene og mottakeren strålte like mye som sola utenfor.

Men kanskje den beste gaven var storebror sin minikonsert til sin søster.

Det var en deilig avslappet gjeng som var samlet. Litt synd at vår NordNorge familie ikke kunne komme ned, men her kan de se hva de gikk glipp av. Noen var også fremmed for hverandre når de kom, men ikke når festen var over. Og vi som var der til slutt var stolte av dagen og av hovedpersonen. Alle bidro og vi fikk det til.

Og nok en gang. Gratulerer Isabella.

De evige jaktmarker

I de spirituelles rekker og blant kvantefysikere snakkes det mye om å gå over til den andre siden. Og jeg mistenker Statens Vegvesen å forfølge disse tankene. At vi som fotgjengere skal gå over til den andre siden kun for å gå over til den andres siden,- for alltid. Det graves nede i veien her så de har stengt sykkelstien og oppfordrer oss dødelig til å bruke den andre siden. Der hvor det verken er fortau, sykkelsti eller hvit stripe i veikanten. Men det er kanskje derfor de graver lenger nede for å gravlegge alle de som følger oppfordringen og krysser veien. Og gravlegger de mange nok så trenger de jo heller ikke å lage fortau, for det er ingen igjen til å gå på dem.

Satans Vegvesen.

Takk og pris

Noen kan jo prise seg lykkelige her. Eierne av meny, eller Johansonfamilien som de og kalles, har en ganske så grei fortjeneste på Berits Granola. De kan prise seg lykkelig over alle oss som kjøper til overpris.

Same, same, but different.

Men nå kan jeg heldigvis prise meg lykkelig over at jeg ikke trenger å bidra til deres rikdom. For jeg fant ut at Coop Extra har en ganske så mye mindre pris på denne herlige forokstblandingen. Prisforskjellen som jeg heldigvis oppdaget er fritatt for tilbud og 7 for 3 og 2 for prisen av 5 og kilopris på 400 grams pakker. Det er den vanlige daglige prisen. En forskjell på over 20 kroner på et produkt som ikke er veldig dyrt i utgangspunktet kan en jo begynne å lure på.

Så nå kan jeg handle 4 hos Coop Extra for prisen av 3 hos meny.

Meny har mistet en Granolakunde nå.

Har vært her før uten at jeg visste det.

Et tidlig idiotisk karrierevalg førte meg hit. Til Fjellgarden på Hovden. Lite visste jeg i 1977 at jeg i 2025 skulle havne i samme hus, men ikke på samme sted. For i 1977, i all min visdom, satset jeg og noen kamerater på alpint. Vi kjøpte ski og staver og hjelm og skitøy og meldte oss inn i Oddersjås alpingruppe. Om sommeren trente vi styrke og balanse i gymsalen på Grim Skole. Om vinteren frøys vi oss ihjel på vei opp til Hovden i Oddersjås gamle buss. Å satse på alpint når en bor i Kristiansand er muligens ikke det klokeste valget vi har gjort. Det tok et par år og mange turer til Hovden før vi skjønte det. Men gøy var det, vi rant og rant og rant. Flest mulig turer om dagen. Kun noen korte opphold i den gamle varmestua i bånn av bakken. Varmestua. Den gamle varmestua. Solbærtoddy og kvikklunsj.

Det var den samme stua jeg gikk inn i forrige lørdag under NM på ski. Bare nå var den flyttet langt vekk fra alpinbakken og oppe i ei li og var transformert til verdens koseligste Pub og Kro. Den Gamle Gaard.

“Den Gamle Gaard er eit tradisjonelt lafta Setesdalstun med rik historie i veggane. Garden vart bygd på Uppstad på 1700-talet og flytta til Hovden på 1960-talet. I 2010 ca ble den flytta fra alpinbakken og hit den står i dag. Her finn du ei stemningsfull årestove der me inviterer til afterski rundt grua kvar helg – ein lun og god atmosfære, sjølv når det stormar ute.”

Jeg var på Hovden forrige helg med en fin vennegjeng. Noen av oss oppdaget Den Gamle Gaard og kosen der oppe. Og for et vertskap. Gjestfriheten og servicen var herlig. Huset oser av historie og varme.

Dit skal jeg igjen en dag.

http://www.fjellgardenhovden.no/

PS. Etter at jeg innså at alpinsatsing fra Kristiansand var en dårlig ide satset jeg alt på en karriere i Volleyball.

Jeg er jo tross alt 175 cm høy.

Dolsveden. En liten fin tur.

Har kikket over på Dolsveden haugevis av ganger fra Sodåsen i Randesund, men aldri tatt turen. En kan gå dit fra parkeringsplassen ved Sodåsen, eller en kan kjøre innover til Dolsvåg og parkere der. Men veien inn dit er fin å tusle. Underlig nok har denne lille uttaskjærs veistumpen gatelys. Noe som ellers er fraværende her ute. Dolsvåg er et idyllisk fint lite sted med fine hus og fine gårdstun. Du må gjennom og forbi alle husen før veien oppover starter. Det går en grusvei helt opp til toppen. Og akkurat bratt nok til at en blir varm i toppen. I eldre tider var denne toppen en del av varder langs kysten satt i system.

Du kan se helt over til Møvigveden og videre til Årosveden. På disse vedene tente de bål i krigstid og på den måten varslet til neste vede og til neste vede at fienden var der ute på havet. Nå står det en diger telemast der oppe. Utsikten er upåklagelig. Du kan se jordoverflaten krumme seg fra her oppe.

Sodåsen sett fra Dolsveden.

Har du hund så ta den i bånd. Her er både frittgående høner og geiter på en av gårdene i Dolsvåg.

Ta turen.

Sukkevann rundt

Det finnes en egen facebook-gruppe for forkjempere av denne løypa. https://www.facebook.com/groups/sukkevann

Der kjempes det for å lage turen rundt vannet til en offisiell merket turløype. Den finnes jo allerede, men er umerket store deler av løypa. Det er noen grunneiere som ikke har like lyst på en million turgåere på hagenære stier. I dag går løypa gjennom en saueinnhegning med fjærport i gjerdet. Av og til ser man flotte sauer. Tar du turen så husk å stenge porten etter deg.

Turen er fin og flat i variert skog. Av og til helt inntil Sukkevannet. Men stien kan være litt ullen å finne noen steder da det graves og lages veier ved en av gårdene. Men om du lener deg inntil vannet finner du frem. Når stien nærmer seg golfbanen kan man begynne å gå fire i bredden. Her er det gjort en stor jobb med å lage tilgjengelige turløyper for de som ellers ikke kan hoppe fra stein til stein.

Kart finner du her https://randesundil.no/news/9485409?fbclid=IwY2xjawJI6rZleHRuA2FlbQIxMQABHTPZM70cGPkbKiG00bEpw6Ck9PD3G_pM3tINtk7UIRbNhVjFkam4up51jQ_aem_RqvgbaVbSN7nOQj7ovl65A

Våren tar fart og det knopper seg til langs stiene. Mange fine rasteplasser og badeplasser langs vannet om du vet hvor de er. Denne tilårskomne gjengen med tuslere har vanligvis lys i panna innover i skogene rundt Kristiansand, men på lyse dager som i går nådde vi akkurat inn i lysløypa i det mørket satt inn.

Ta turen før den blir for fin.