!

Jeg kjenner en liten ingeniør. Eller, – som ingeniør er han stor, men i størrelse liten. Jeg har sjelden sett så mange nyvinninger innen ingeniørkunsten som han bringer frem til verden. Riktignok må en til tider jobbe hardt med å forstå hans forståelse av hans virkelighet. Det er ikke altid så enkelt å bli med på hans tankereise og hans geniale oppfinnelser og hvordan de fungerer. Men her om dagen konstruerte han noe smart og totalt unyttig sammen med farmor. Med utgangspunkt i allerede utprøvde og aksepterte oppdagelser og teknologi, kreerte han noe nytt og meningsløst og viktig.

1. En traktor.
2. Litt hyssing.
3. Kjernen av en tørkerull.
4.  Noen lekebiler.

= Traktorkanon

Hensikten med en traktorkanon er selvfølgelig at den kun skal benyttes til bilustskytning. Når jeg forsøker å lade kanonen med tømmerstokker, små menn eller sure sokker, blir jeg blankt avvist. Inne i ingeniørens hode er det fastsatt hvilken ammunisjon som virker, og hvordan den rent teknisk fungerer.

Rett og slett fantastisk.

Hvilken traktor vil du helst bli sett i? Rangèr disse traktorene fra finest til styggest.

Vitenskapelige studier viser fortsatt at det er forskjell på menn og kvinner, utenom puppene. Vårt genmateriale har etter å ha gått gjennom moodsprossessoren vist oss ulikheter. Hvorfor er det slik at en rosa traktor velges av 100 % av kvinnene i undersøkelen. Mens menns valg spres ut over et bredt spekter. Kun en stylist fra Oslo og 3-4 andre wannabe menn valgte den rosa. Ellers fikk traktoren med belter flest og grommest stemmer. Men den lille rosa traktoren har kanskje økt aksepten og forståelsen hos  vår puppepåhengte andel avbefolkningen om at vi menn digger traktorer. De ordentlige, som kan kjøre i gjørma. De som er store og sterke. De som kan bytte ut grabba, men masse annet rart kraftutstyr. De digger jeg.

Vi, altså menn og kvinner, elsker traktorer på hver vår måte. Kvinner  elsker Moods of Norway, og jeg elsker Woods of Norway  med en skogstraktor implantert.

Enkelte dyr er helt rå. Andre derimot er røkt, stekt eller sågar kokt. Flere arter er bare rådyre, mens et fåtall er billige. Favoritten min er ganske enkelt bare Rådyr. Jeg er en tulling etter skog, trær, gnagsår og flott. Det hender jeg ser både villfuru og flygende pollen på minde skogstuslinger. Jeg har både trampa i salaten og gått over bekken. De magiske øyeblikkene treffer jeg på hver gang. Det sjer alltid noe nytt, noe spennende under trekronene i skogen. Øyeblikkene er der. Det var lenge siden jeg har sett rådyr nå, så gleden og øyeblikket ble desto større. Med min ikke så lengre smidige indianerlusking pleier alt og alle å høre meg på noen kilometers avstand. Men av og til skjer det allikevel. Jeg treffer på rådyr i skogen. Og nå gjorde jeg det 2 ganger på 3 dager. Fantastisk. Rådyrene ante først faren,- men da de så det var meg stoppet de opp og kikket på meg. Vi ser på hverandre lenge nok til at jeg fikk bilde. Takk, herr og fru rådyr. Måtte jegeren bomme på dere to i all evighet, amen.

Påskeegg laget av Peter Carl Fabergé for de russiske tsarene mellom 1885 og 1917. De vakre gullkunsteggene tok opptil ett år og lage og ble en poppis hos tsar Aleksander III. Underbetalte gullsmeder produserte totalt 57 stykker. På utsiden så det ut første egget ut som et vanlig egg belagt med hvitt gull, men når man åpnet det kom plommen til syne, denne var av gull. Inni plommen var det en liten høne av gull og inni hønen var det en liten krone med en rubin i midten.

Slik er det ikke alltid med venner. De er ikke alltid dekket med gull, selv om noen bestitter selve påskeeggutformingen. Eller de innehar kanskje ikke den perfekte ovale eggeformen. Heller litt mer til tider skiftende, – kanskje duvende, saktegående vektomplasserings varisajon. Uformelig masse som kanskje i brøkdelen av et sekund kan inneha den perfekte ovaliteten. Og åpner de kjeften er det ikke alltid gull som kommer ut der heller. Noen ord er direkte upassende i et danntet manns-samfunn. Ingen av dem står forresten på forgylte føtter og i ren omsetningsverdi ligger det også tynt an,- selv hos de mest hissige organdonator haiene.

Men i likhet med Faberge eggene kan de være fulle av overraskende overraskelser og de er gode venner så de er gull verd. For meg.

Det er egg tid. Tid for eggende følelser og egg i alle reder. Jeg kjenner en gjeng som jeg er en del av. Vi sparker noe som er nært beslektet med fotball. I vår uvitende verdensoppfatning kaller vi det selv for fotball. Men egentlig er det ingen av oss som helt vet hva vi driver med. Det er ingen ingeniører blandt oss.  Men noen med ører……ehhhh…. Vel ,- det er en på laget som er 2 meter høy. Det sier seg selv at han ser ting vi andre ikke oppdager. Han har evnen til å se måner enten han ser opp eller ned. Han har evnen til å se oppi reder der vi andre må se bunnen av redet. Jeg klatret opp på en scenekant og så ned på mine venner en dag vi trente. Og da kjønte jeg hvorfor Jan hadde sine feilpasninger . 3 av spillerne har avtalt å klippe seg helt likt. Med blanke isser forvirrer de motspilleren. Nesten identiske sett ovenfra slik min høye venn ser dem. Oval i formen og stedvis dekket av mykt dun. Akkurat som egg. Når de en gang klekkes skal vi kalle hanekyllingene for Ole, Frank og Stig antar jeg. Hva annet.