For det første. Jeg er redd. Redd for høyder, redd for mordere, redd for svigermor, redd for verden og redd for at powertools skal våkne til liv og ta hevn. Jeg er glad, veldig glad for at maur er bitte, bitte små og ikke ser ut til å bære nag til noen. De er hverken langsinte eller inkvisitoriske. Jeg er også redd for skrekkfilmer. Noe som veldig mange andre er glade i . Hva er så deilig med å bli skremt egentlig. Det at jeg er redd for skrekkfilmer gjør at jeg ikke er redd for å gå inn i skogen i mørket. Alle assosiasjonene til beksvrte skoger som hollywood prøver å plassere i bakhue har jeg ikke. I vinterhalvåret går jeg mye turer i mørket. Opplevelsen er anderledes enn ellers. Roen er større. Det er jo færre synsinntrykk. Det burde prøves og nytes av flere. Men kutt skrekkfilmene. Jeg var dum nok til å bli fanget inn i Blairwitch Project en gang. Turene i mørket gikk fort de neste månedene etter det. Tvangstakene satt godt. Men det er lenge siden. Nå er jeg trygg.

På vei til jobb en dag møtte jeg på en traktor i skogen. Så skikkelig ut som en UFO på veien, og ute på jordet var det hill-billis, red-necks, superskrekk enkle mordermaskiner som brandt opp alle småbarnsfamilienen, og studentene de hadde myrdet kvelden før. Eller for å se det på en annen måte: Kommunalt ansatte som rydder skog og kratt på morrakvisten.