Første gang jeg så henne var hun jordbærpike. På torvet i Harstad. En fin sommerdag trakk en sindig snodig sørlending i nord inn mot jordbærkurvene og den flotte jenta. Jeg turte å se på jordbærene og blomkålen, men ikke på henne. Jeg betalte, puttet kjekt et par bær opp i nesa, snublet i bordet på vei vekk, sa et buktaler “takk” og ble rødere enn bæran i nesa. Første og siste møte. – skulle en følge min statistikk. Men av en eller annen mystisk kjempeflakshendelse traff jeg ho igjen. Og av en eller annen mystisk kjempeflakshendelse valgte hun meg. Jeg er som kjent kjekkest langt vekk. Men jeg var ikke tung å be. Jeg så at dette var et vindu i evigheten som jeg bare måtte hoppe inn i. Og med denne skjønnheten har jeg levd, -lenge. Noen ganger er hun mild som philadelphia smøreost, andre ganger mild som chilli. Det bor litt Lofotstorm i hjertet hennes. Og så kom  barnebarnet. Sønnen vår gjorde som meg. Av en eller annen kjempeflakshendelse fikk han ei vakker kone. Også hun mild som chilli. Når mine skjønnheter er sammen er de både skjønnheter og udyr. Skulle ønske jeg visste tid og sted for de ulike stemningene. Etter sammenligning og koordinering av hendelsesbaserte erfaringer har vel ca. 100% av mine mannlige venner samme erkjennelse. Koner og barn og barnebarn er skjønnheter og udyr.

Vi menn. Vi er der bare. Til forefallende arbeid og problemhåndtering. Men allikevel er jeg glad for denne kjempeflakshendelsen som brakte oss sammen. Livet er rart.