Jeg kjenner noen som kjenner ei som jeg kjenner. Stine. Hun fulgte drømmen og stakk av sted. Sjansen bød seg. 1 – 2 – 3 måneder eller mer. Til strøk hvor snøen ikke blir liggende. Rett og slett fordi den aldri faller ned. Eksotiske steder og mennesker møtes og absorberes. Det å være på reise er det beste. En reise fri for mål. Selve turen leder veien. Stoppe litt her og fortsette litt der. Ho jeg kjenner er på tur. Tar det som det kommer. De jeg kjenner som kjenner ho besøkte ho der ho var i to uker. Men ho er ikke der lenger nå. Ho er på tur. Helt bortreist. Eller? Ikke helt. Mange av oss kan ikke være helt bortreist. Det å vente med å dele opplevelsene ved hjemkomst skjer ikke lenger. Venner og familie blir oppdatert og de store opplevelsene blir gnidd inn i våre missunnelige sinn. Facebook og reiseblogger lar ikke oss hjemmesittere få hvile. De som er bortreist er ikke lenger bortreist. De er bare noen tastetrykk og noen routere unna. På sekunder har de kontakt. Jeg dristet meg til å foreslå for Stine at hun måtte ligge unna facebook og mobilen og finne roen. Sende postkort. Vel, det skulle jeg ikke gjort. Ramaskrik i eteren. Fra venner og fra henne selv. IKKE DELE? HÆ? Lurer på om noen tør å være vekk. Jeg vet noen som tør, men jeg har ikke råd akkurat nå. Heldigvis er vi ikke alle like og jeg tror nok Stine finner roen allikevel. Det hele daler vel ned på at hun er der og ikke jeg. God gammel gjennomsnittlig misunnelse. Egentlig er jeg ikke så misunnelig så lenge snøen ligger. Jeg er glad i å følge skituppen innover i vinteren. Men når snøen smelter. DA blir jeg misunnelig. Ha en fortsatt fin tur.