I går skrev jeg om ei som lever drømmen og reiser verden rundt. Men som hele tiden må dele opplevelsen via facebook og slikt. Akkurat som meg. Selv om bloggen min er en selvpålagt kreativitetsoppbyggende side, i ånden, så er det gøy å bli sett. Men det er jo da feberen slår inn. Lampefeberen. Forventningspress under lyskasterne. Men det finnes mang typer lampefeber og det er som kjent lys i enden av tunnellen på dagtid. Det gir meg jo håp. Det er en sjanse for meg og. En kveld jeg var ute og tuslet og lot som jeg tenkte, tittet en lampe frem og hilste på meg. “Litt kaldt her jeg henger”, sa den. Jeg nikket og smilte og fortalte at jeg satt pris på den jobben den gjorde. “Du lyser vei for en stakkars tusler”, sa jeg. Fin var den, kledd i ny snø. Og så plutselig var den skummel, og så var den fin igjen. Helsikes fantasi.