Øyet som ser. Det er akkurat det. Som den vinterelskeren jeg er ser jeg med gru på nedsmeltinga. Både i Japan og her. Desverre er konsekvensene i Japan så mye, mye større. Håper de klarer seg. Men i min fredfulle lille verden er det overgangen fra snø til vann som plager meg. Alt det hvite fine forsvinner. Det som gjør naturen enklere og stillere. Solen gjør at en provisorisk utedo,

igjen ser ut som en provisorisk utedo, og klisterlaget under skia blir bare tykkere og tykkere etterhvert som skisporene omformes til to små smale bekker. Det gøye er jo vannplaninga. I 100 utfor en fin bakke. En wannebe speedskiier krøker seg sammen for å minske luftmotstanden. I bunnen er det en dam i forbindelse med en skarp høyresving. Mine 5 cm brede Fisherski  takler det dårlig og de klamrer seg fast i skistøvlene på sin ferd inn i småskogen med meg øverst. Juhuuu og skrammer i de ytre lag av kroppen. Men det er slik det går. En og annen andeflokkpil peker seg vei gjennom luften på jakt etter overvintrende familiemedlemmer. Mørketia senker seg snart over skiutstyret.