Mannemannen som forsvant. Dette skjedde når vår alles villmarksvenn Arild som har hytte i Alaska, gjengbil i garasjen, og som spiser kokte krabber med skallet på traff Torhild. Og takk Torhild. Endelig ble det innflyttingsfest i det nye huset til Arild, som stod ferdig en gang på 90-tallet. Endelig ble vi servert noe annet enn pulverkaffe og Jägermeister. Og denne Arild som kan lage bål på bunnen av et svømmebasseng, gå i blinde til Sloarås, og spikke en spisestue av en furustubbe har endret stil. Litt i hvertfall. Jeg observerte denne tøffingen bortgjemt på vaskerommet i ferd med å lage vannbakkels, riktignok med hjelp av en silikonsprøyte, men allikevel, og de magisk brettende vakre origamiserviettene var det han som hadde laget. Takk Torhild. Det ble en fin fest. Nye og gamle venner. Skålesanger og skrålesanger. Fine taler fra Olav og TorIdar og Torhild, og meg selv. Tårer dukket opp i øyekroken og forsvant i latterbrøl. Klumper i halsen og kjøttboller på tallerkenen. Tapas mettet magen og menneskene mettet hjertene. Måtte det bli fler slike fester.