Jeg har sett det i avisen. Jeg har fått det med meg. Det e farsdag i dag. Jeg har hørt det i radio-reklamer og sett på middagsoppskriftsforberedelser på TV og gledet meg noe så usannsynlig vanvittig mye. GUDD å fint det skal bli. Som alle fedre i alle land fortjener jeg denne dagen. Dagen uten pappaforpliktelser. Dagen da pappaen skal behandles som en konge og sofakroken er min. Da kaken skal bære mitt navn og kaffen skal være akkurat passe sterk,- slik jeg liker den. Og den skal serveres etter en forsiktig oppvåkning, hvorpå jeg har baderommet for meg selv og ikke trenger å ordne håret til frokost. Og frokosten er sånn jeg liker den. Ummmmmm. Godt. Jeg gleder meg sitrende og tror kanskje kona har vært på Clas Ohlson og kjøpt en kvalitetsoverraskelsesfarsdagsgave. Det er samme hva jeg får, så lenge det er fra Clas Ohlson. ALT hos Clas Ohlson er kult. Farsdag, farsdag, min dag. . . . .

Klokka er nå 9.47. Jeg sitter i stua og venter med kopp lunka pulverkaffe på farsdagen. Barnebarnet vekka meg klokka 8. “Jeg er våken”, sa han, og med det indikerte helt ulogisk at jeg også må være våken. Vel, jeg stod opp og trakterte smårollingen slik jeg burde vært traktert i dag.. Et par tørre brødskiver senere sitter jeg fortsatt og stirrer tomt inn i DisneyChannel etter Farsdagen som aldri kom.

Gudd. Den kom. Klokka er nå 10.57 og mitt andre lille barnebarn og sønn banket på døra med farsdagspresang. Himmelen være lovet. Rett nok ble de sparket over hit av svigerdatter, men allikevel.