Det er alltid håp. Det er alltid et hjørne. Det er alltid et nytt ark og nye fargestifter. Det er noe jeg har lært i mitt halve liv. Og bortsett fra med enkelte IKEA reoler på tidlig 80 tall gir jeg sjelden opp. Det hender jeg avslutter. Men jeg gir sjelden opp. Og denne innstillingen er det min kone som har lært meg. Jeg gav sjelden opp før jeg traff henne også, men det var mest fordi jeg ikke startet på vanskelige ting. Hun har slitt med sykdom det meste av sitt halve liv, men aldri gitt opp. Alltid på vei. Og nå skal hun på tur igjen. Til Brasil og Healeren,- John of God. Hun var der i fjor og livet ble nytt. Hun drar der i år og håpet består. Det skjer noe der i Brasil, som beviselig ikke kan bevises. Det er vår vår i år. Det er håp i fargene der nede. Det er håp i fargene her. Gå en tur i skogen nå. Finn en helling i kveldssola og nyt blåbærlyngas jublende grønne farge. Håpet er lysegrønt. Akkurat som Johanne Christiane Irgens skriver i sin sang. Hun var forfatter, lærerinne og instituttbestyrerinne i Næstved for 200 år siden. Og i første vers skriver hun sin udødelige strofe. “Håpet er lysegrønt”.
Livet er alltid skjønt, håpet er lysegrønt,
mismot er stedse grå, gleden er himmelblå.
Brunt er standhaftighet flykter deg hjertets fred,
lid da tåldmodig sterk skjebnen er Herrens verk.
Gul er den falskes skinn, troløst og trædsk hans sinn
vennskap er violett si meg hvor finnes det.
Uskyld er liljehvit engel fra fordumstid,
elskov er rosenrød mangengang uskylds død.
Døden er mørk og sort kaller for evig bort
lukker vårt øye til for livets farvespill.
! 