Postkassen gaper med sin glupske kjeft og svelger unna alt som kommer. Som en på randen til ihjelsulten måkehvalp klorer den seg fast på stativet sitt med åpent nebb og venter på at noen skal stappe noe ned i halsen på den. Selv med intoleranse for løstflagrende reklame blir den metta. Og selvpålagt futenallergi hindrer den ikke fra å få regninger. Fru Postdame kommer med sine krav fra kommunekassa. Søppelavgif, bil avgift, mauregift, eindomsskattavgift og avgiftsavgift. Og en eller annen avisleverandør leverer sine allerede stappmette aviser i en alleredemett postkasse. Mange av disse regningene kan være tungt fordøyelige. Selv den sterkeste sparesyre vil ikke løse dem opp inne utløpsdato.  Da virker det som de har en egen tankeoverføringsteknikk. Når en regning ikke går hele veien gjennom systemet for å ende opp som betalt, blir dette fanget opp og det kommer purringer. Purringer som skaper irritasjon og betennelser hele veien gjennom økosystemet. Slike ting som purringer burde kun sendes med Post Mortem.