En desillusjonert Blåmeis-kar satt seg ned på armlenet mitt her en kveld. Jeg nøt solnedgangen med ei øl i handa og hadde det riktig så bra. Og så landet denne pjuskete vesle hanfuglen ved min side. Han kvitret stille i vei. Han hadde mye på det lille hjertet sitt. Selv var han ikke gamle karen, nærmest en tenåring. Han fortalte at han hadde bodd i trærne rundt hytta vår et par års tid og kost seg der. Tatt for seg av livets goder og satt pris på meisebollene vi hadde hengt opp. Og nå var det slutt. I år hadde han vært uforsiktig. Han hadde selv bollet en meis for mye. En varm forførende vårkveld hadde det landet en meisefrøken like ved hans favorittgrein. Fin i fjøra og vippende frekk stjert. Og han hadde hoppet på. Uten sjanse til å styre driftene. Våryrheten hadde tatt overhånd og i farten glemte han prevensjon.  Det var dette han fortalte. Livet var snudd opp ned. En dag ungkar, neste dag barnefar. Han bodde nå i en liten ettroms med familien. Kona og sju unger. Riktignok med sjøustsikt men allikevel. Og nå hadde han pappapermisjon, en ordning han for øvrig ønsker avskaffet, og var hjemme alene med disse nebbete ungene. Han ble stille og så utover sjøen. Jeg gav han ei øl.